DoD Racing Team

-

-

 

Grethe Tausvik
Grethe poserer ved sin Magna

Grethes MC-historie

Det begynte i August '96. Da var jeg på besøk hos en halvgærn svoger, som har hatt alle slags kjøretøy gjennom et etter hvert langt liv. Denne gangen var det en Honda Magna V30 (500cc). Viggo svoger hadde egentlig mest lyst på en Bandit, men måtte bli kvitt denne først. Så han mente den var en utmerket jentesykkel. Jammen... jammen... Jeg har jo aldri i hele mitt liv kjørt motorsykkel! Ei heller moped! Nuvel. Felles overtalelse fra gubben og svogern førte til en prøvetur, med Viggo bakpå - langs Tinnsjøen. Og det var det. Jeg var solgt, sykkelen var solgt, den kom til gårds to dager senere. Manglet bare A'en i lappen....

Sommeren '97 ble benyttet til kjøretimer, og etter mange og tildels for lange pauser underveis, ble omsider A'en skrevet inn den 14.8.97. Jeg kunne suse avgårde på egen sykkel - på egen hånd!!

Magnaen var helt ålreit som nybegynnersykkel, også som opplæringsobjekt på overhaling av forgassere. Den hadde dødd for meg et par ganger, og vinteren ble benyttet til en generell oppussing og fiksing. Nyttig, men det var ikke mekking jeg hadde sett for meg da jeg tok mc-lappen..

I løpet av sommeren '97 hadde jeg også blitt kjent med n.a.m., og fått flere gode venner i mc-miljøet lenge før jeg kjørte mc selv. Det var noen av disse jeg tok turen til Sjølystmessa med i Mars '98, hvor jeg bare skulle utforske hva slags sykler som var å få. Joda, jeg prøvesatt en god del forskjellig. Falt for VTR og Triumph Sprint. Sistnevnte fordi den hadde en magisk tiltrekningskraft på meg. Tror jeg var innom standen ca 3 ganger for å prøvesitte...

Det ble ingen handel der og da, men jeg hadde en 3-ukers mc-ferie i USA (på en V45 Magna). Lærerikt og veldig morsomt. Kom hjem mer entusiastisk enn jeg hadde vært ved avreise. Og etter et par lengre turer på V30 var konklusjonen klinkende klar: Størrelsen teller. Helt klart.

Jeg oppsporte den eneste svarte Sprint Sporten som var tilsalgs i Norge (bare 2 ble importert i '98), den stod i Tønsberg hos Classic Motorcycles. Ti ville hester (for ikke å si 98 hester) kunne ikke holde meg fra å kjøpe den! Og kontrakten ble signert i slutten av Juli '98. Siden den gangen har jeg kjørt 11500km med den, og trives spesielt godt på lange turer. Jeg har hele tida vært moderat i troen på meg selv som motorsyklist, og kjørte rimelig pent og pyntelig. Leste og hørte om DoDRT, og hadde nærkontakt med dem på et par turer. Da vart æ skræmt, ja! Derfor overbeviste jeg meg selv om at dette var en gjeng gærninger som ga flatt jern hele tida, overalt, hver gang. Ingenting for meg, dette Wobble-greiene, nei. (Frykten viste seg senere å være sterkt overdrevet)

Nåh. Chris var på besøk i De Dype Skoger [hjemme hos meg] i løpet av våren '99, og kunne fortelle meg at han hadde meldt seg på Wobble's sesongkurs, og fortalte hvordan det hele var lagt opp. Hadde egentlig hørt det før, men siden jeg ser på Chris som en reflektert og erfaren motorsyklist, ble jeg overbevist om at det ikke var dumt å henge seg på Wobble-kurs. Derfor tilbrakte jeg to dager på Anderstorp, og ble umiddelbart omvendt i troen på DoDRT og deres eskapader!

Mer om meg & sykkelen på mine egne hjemmesider.