DoD Racing Team

-

-

 

 

Anderstorp - del II, 12.-14.07.2000

Av: Grethe 'GTi' Tausvik

I år som i fjor, intensivkurset til Wobble på Anderstorp er lenge planlagt og sett fram til.

Med i bagasjen er fjorårets kurs, som har lagt igjen klare spor i minnet (korttidsminnet slår ikke alltid inn, og noe blir sittende bedre enn annet).

For å ta begynnelsen først:

Årets kurs skulle etter planen danne en pen avslutning på en lengre ferie, på to hjul til Spania og Pyreneene. Men, på grunn av diverse omstendigheter ble hjemturen kort (i tid) og effektiv. Jeg kom hjem mandag kveld med 2800km i kroppen siden foregående fredag.

Med denne opptakten reiste jeg til Anderstorp på onsdag morgen, i utgangspunktet psykisk og fysisk sliten, men likevel med store forventninger til kurset.

Etter litt mailing fram og tilbake med andre kursdeltagere fra no.alt.motorsykler ble vi enige om en løs plan: Møtes ved Holstadkrysset i Ås, 6 av oss. For så å kjøre samlet til Anderstorp. Vi var enige om at det var ok å sakke akterut, eller stikke i forkant, og med det utgangspunktet ble det en fin tur sør-østover. I Borås mistet vi riktignok de to siste, og vi så dem igjen først i Gislaved.

Siden jeg kjørte med regndress hele veien sikret jeg oss mot regnet som truet rundt omkring. En halv time etter ankomst høljet det ned!

Dag 1

Oppmøte i hotellet, innlosjering, hilse på flere ansiktsløse nammere, få hånd om en Kilkenny, ta en dusj, og så klar for intro til kurset.

Jeg hørte noen si at det var nærmere 60 deltagere i år, og ble en smule betenkt. I fjor var det 21, altså et intimt lite kurs. Nå så jeg for meg køkjøring, mye dødtid, trangt om plassen, i det hele tatt - et mindreverdig kurs i forhold til i fjor...

Vel.. introen ble gjennomført i bra stil - Gunnar sjæf presenterte folka - Erik og Gorm vaklende inn i svette racingdresser, Anne-Marie for anledningen uten stemme, og Anna med den totale oversikten. Men det var flere å presentere. Pga den store søkningen hadde de tatt inn så mange som 54, men kompenserte for det med å hente inn ekstra instruktørhjelp. Og ingen hvilke-som-helster: Rolf Kåre Valderhaug (trenger vel ingen ytterligere presentasjon?), og Bike-redaktør Stein Rømmerud.

Opplegget i år hørtes ut til å være mye likt foregående års, men gruppeinndelingen ble forberedt allerede denne kvelden. Dvs. alle deltagerne fikk presentere seg og sykkelen sin, fortelle hvilken erfaring de hadde osv, og fikk velge den gruppen de mente de hørte hjemme i.

  • Gruppe 1: De med relativt liten erfaring

  • Gruppe 2: De med litt mer erfaring, men som likevel ikke hørte hjemme i neste gruppe

  • Gruppe 3: De med relativt bra erfaring og teknikk, men ikke heeelt RRRR

  • Gruppe 4: De med høy selvsikkerhet og/eller en del erfaring fra bane

Siden jeg var med i fjor mente jeg at jeg kvalifiserte til gruppe 2. Noe som viste seg å stemme rimelig bra. Gorm var vår instruktør under banerundene, og mente han hadde en konsistent gruppe.

Etterpå - felles bespisning, GPP, og så senga.

For min egen del var jeg litt på etterskudd i det store og hele, og tok en ganske tidlig kveld.

Dag 2

På banen fikk vi utlevert klistrelapper med gruppenavn til å sette på sykkelen, det var delt i 8 lag. Kjøringen var inndelt i to hovedgrupper, fire lag på banen samtidig. Dette funket helt utmerket, og det var aldri særlig trangt om plassen. I hvert fall ikke i vår gruppe!

Mens den ene gruppa kjørte var det depotøvelser og/eller teori for den andre. Dette var nytt fra i fjor, i hvert fall noe av det. Noe var også flyttet fra banen og inn til bakgården av depotet, for å spare verdifull banetid ("kjeglekjøring").

Målet for kurset: Bli oppmerksom på de små detaljene som betyr noe i motorsykkelkjøring, lære dem å kjenne, og utnytte dem til egen fordel i enhver situasjon.

Dagen gikk med til banekjøring (bli kjent med bane og sykkel og seg selv), finne roen, følge instruktør, gasskontroll med og uten brems, pluss bremseøvelser.

Banen var jo som i fjor. Ingen store overraskelser der. I år var det ikke så mye fokusert på sporvalg, men for min egen del hadde jeg fremdeles dette i bakhodet fra foregående år, og prøvde å gjøre ting bedre nå. Feiget litt ut i den første høyresvingen etter Flygrakan, og i depotsvingen. Ellers hang jeg rimelig bra på resten av gruppa. Kjente at ting satt faktisk i kroppen, og at jeg kjente sykkelen min adskillig bedre nå enn forrige gang! Koste meg stort i S-kurven, som er dosert. Der er det ekstra moro å gasse seg ut av svingene.

Dette kom kanskje spesielt klart fram ved at jeg slipte ned pysepinnene en del før lunch, og de ble behørig skrudd av og pakket ned i lunchen... (For de som ikke leste min beretning fra i fjor var altså fotpinneskrap noe helt nytt ... og litt skummelt)

Gasskontroll med og uten brems funket bra, men som sagt med litt utfeiging i enkelte svinger. Mitt problem med å kjøre i gruppe er at jeg lett lar meg stresse av at noen ligger bak meg, og jeg ser at vedkommende har mer å gi enn meg. Da blir rytmen forstyrret, og kjøringa blir litt stakkato. Derfor trivdes jeg best med å ligge bakerst, eller bak Gorm (som justerer farten etter den som ligger bak). Prøvde etter hvert å plassere meg i depotutkjøringa sånn at jeg fikk en noenlunde likeverdig bak meg, og det virket forsåvidt bra videre i kurset.

Bremseøvelser

I fjor introduserte jeg den såkalte "brems m/full gass", noe som ikke er spesielt vellykket. Det vil si at jeg gav full gass samtidig som jeg bremset og hadde clutchen inne. Jeg hadde ikke for vane å gjøre dette, og gjorde det heller ikke senere, etter kurset. I år måtte jeg bare markere en gang, sånn at Gunnar skulle huske meg ;-)

Fenomenet dukket altså opp i første bremserunde, men jeg ble sånn passe irritert og forbannet, og fant ut at det fikk holde med en markering.

Resten av bremsinga forløp veldig bra, og jeg kan jo legge til at jeg lærte å bremse på Wobblekurs i fjor, og har siden dratt nytte av dette i enhver sammenheng. Fikk en aldri så liten oppvarming mandagen før, på E6 (motorvei) utenfor Gøteborg. En diger semitrailer i høyre felt fant det for godt å legge seg ut til venstre like før jeg nådde den helt igjen. Full brems, beina klemt inntil tanken, to fingre på hendelen, avslappede armer, og ingen panikk. Men ordbruken inni hjelmen der og da egner seg ikke spesielt godt til gjengivelse her.

Nuvel. Dag 1 forløp bra. Med unntak av været... Det var riktignok ikke regn, men 12-13 grader og kraftig kald vind gjorde livet en smule frossent der ute. Varm lunch ble derfor inntatt i en hangar, med selskap av et par fly og en haug luftfartsmateriell.

Etter dagens banetid var det igjen felles middag, mer GPP, og så køya igjen!

Siden jeg fremdeles var litt sliten og oppbrukt ble det tidlige kvelder på meg, uten det samme sosiale livet som jeg hadde på forrige kurs...

Dag 3

Mer banekjøring, litt kjeglekjøring, brems i sving (oh shit...), oppsett av dempere, førstehjelp.

Jeg fikk ikke helt draget på kjeglekjøringa, farten var litt for stor og jeg var litt for ukonsentrert. Den siste runden satt heldigvis noenlunde, og jeg hadde med meg den som utgangspunkt for videre kjøring på banen.

Jeg fikk heller aldri helt draget på hangout denne gangen. Første dagen hadde jeg regndress på, som i seg selv virket som et fluepapir mot tanken.. ikke spesielt lett å få til den "glidende, sexy bevegelsen" rundt tanken da. Det ble kanskje mer en "lidende, tragisk bevegelse". Litt bedre med bare skinn dagen etter, men jeg foretrekker likevel å bare flytte bittelitt av rumpa rundt tanken, mer en vektforskyvning enn en kroppsforskyvning. Føler at jeg får bedre kontakt med den schvære tanken & sykkelen på den måten. [Ettertanke1] Forøvrig lærte jeg å holde tåballene på fotpinnene i svingene, så slapp jeg å slipe vekk halve sålen jeg hadde betalt dyrt for hos skomaker!

Når vi ikke var på banen fikk vi to svært givende teorirunder: førstehjelp/MC-ulykkeskader og oppsett av dempere.

En førstehjelper med lang fartstid i racingmiljø informerte om de mest vanlige skadene i forbindelse med mc-ulykker, både på vei og bane.

Vi fikk høre hva som er viktig å gjøre når man er først til ulykkesstedet.

Vi fikk høre hva som er viktig med påkledning (selv om dette forumet nok er mer bevisst dette enn den gemene motorsyklist).

Vi fikk også høre hva som har skjedd i de siste åra mht. utvikling av utstyr, og hvordan dette har påvirket skadestatistikken (positivt).

Dette er dog bare en liten del av det han pratet om i den halvtimen vi hadde til rådighet, en veldig nyttig del av kurset.

Stein Rømmerud tok for seg oppsett av dempere, med en gjennomgang av hva er hvor, og hvordan påvirkes kjøring og kjørestil. Nå skal ikke jeg gjengi hele greia her, det er jo en liten vitenskap i seg selv! Men det essensielle er at det kan være lurt å prøve seg litt fram (med eller uten hjelp) i oppsettet av ens egen sykkel, for å finne den beste komforten og kjøreegenskapene. Samme sykkel oppfører seg gjerne ulikt med førere på hhv. 75 og 110 kg...

Det som er viktig å huske er da: Notèr, notèr, notèr!!

Når man har skrudd seg gjennom 12 klikk, og ikke husker om det i utgangspunktet stod på 5 eller 8 - da forsvinner på en måte referansen...

Testturer på samme veistrekning for å kjenne på forskjeller er også en lur ting å gjøre.

Brems i sving

Gunnar hadde lovet oss regn til denne øvelsen, men han tok heldigvis feil.

Fra i fjor husket jeg denne som den verste, og var litt avventende til det hele i år. Siden det var så mange flere deltakere hadde de delt opp Karusellen i to kjørefelt, indre og ytre. Min gruppe ble stående i ytre - kanskje gav dette en liten fordel?

Erik stod der framme og skulle kommentere, og omsider ble det min tur. Jeg var vel oppe i 60-70, men så ble jeg litt forvirret av antallet kjegler - og bremset alt for tidlig.. Kremt.. altså. Lite oppnådd på den runden.

De neste tre rundene forløp mye bedre, og jeg fikk faktisk draget på det, selv om farten aldri var høyere enn 80 (men det skulle jo være landeveistempo, ikke sant).

Som i fjor trivdes jeg aller best i friløpene mellom disse bremseøvelsene. Hele banen for seg selv, og full konsentrasjon. I andre runde så jeg en sykkel dukke opp like bak meg, fra intet. Hm. Aha. Gorm eller Rolf Kåre skulle følge deltagerne rundt, en og en, for å gi kommentarer etterpå. Dette var Rolf Kåre.

Da jeg stoppet igjen i bremsekøen fikk jeg tilbakemeldingen, som i grunnen var god: Utnytt mer av banen, og fortsett som før. Sporvalg så bra ut (yiiha!).

Rolf Kåre er en uhyre sympatisk fyr, og hans tilbakemelding er veldig ålreit å ha med seg. Jeg vet det ikke, men antar vurderingen hans er basert på den enkeltes nivå og forutsetninger (sykkel), i hvert fall var det mitt inntrykk. Dette gjelder jo de øvrige instruktørene også, men det hadde kanskje vært lettere å ta en ovenfra-og-ned-holdning når man innehar 8 NM-titler..?!

Det var utvilsomt et særdeles positivt tilskudd til Wobblekurset å ha med en sånn instruktør.

Mellom bolkene, og i lunchen, fikk vi se mer til nevnte RR-fører. På egen og diverse lånte sykler kjørte han noen runder, til stor glede og inspirasjon for tilskuerne. Det er bent fram vakkert å se på, når en så god motorsyklist drar avgårde rundt Sødra kurvan (som var den eneste svingen vi fikk sett skikkelig fra depot). Estetisk og lekkert!

Resten av dagen bestod av frie runder, uten instruktør, sendt utpå i passende puljer innenfor de to lagene. Passering skulle kun skje på Flygrakan, ellers ikke... Hm. Vel. Noen ganger forekom det nok avvik fra regelen, ja.

Ikke minst da jeg ble tatt igjen (som tidligere på dagen) av Rolf Kåre. Han holdt seg bak så lenge han fant det nødvendig (ca 1 sekund), før han freste forbi meg i Atlas-svingen, med kneet nedi innercurbsen. Wo-hoo...! Nei, jeg gjorde ingen forsøk på å henge på.

Nå må det jo presiseres at det er stor forskjell på når en erfaren RR-fører gjør dette (dra forbi i innersving), og når en uerfaren kursdeltaker gjør det samme. Sistnevnte opplevde ikke jeg, men jeg hørte om andre som hadde litt gufne opplevelser.

De som leste fjorårets rapport fra meg husker kanskje kommentaren min om Erik på RSV Mille. Vel, Rolf Kåre på Hondaen står på ingen måte tilbake i så henseende...

De frie passene forløp uten de store hendelsene, jeg fikk tid til å finne roen, prøve å sette sammen alle de små detaljene til en stor kjøreopplevelse. Da jeg skrapte fotpinner (nå uten pysepinner) i den venstre doserte svingen... tenkte jeg: Holy shit! I fjor hadde jeg antagelig dødd av sjokket om det hadde forekommet med pysepinner.

Oppsummering

Jeg tar ingen mål av meg til å bli racingfører, men setter pris på å utforske egne grenser på banen. Og likte veldig godt følelsen jeg fikk i år av å ha lært masse av fjorårets kurs, og ikke minst - at mye faktisk sitter i ryggmargen.

Årets kurs manglet for meg nyhetens interesse, dvs. jeg hadde ikke de samme kulerunde øynene etter hvert som dagene skred fram :)

Men det var på ingen måte negativt, siden jeg fortere fant roen, og fant meg tilrette på banen mye tidligere.

Kursopplegget var en smule endret i år.

Noe nytt, og noe var "nedgradert". Det nye var depotbolkene som nevnt tidligere. Nytt var også at halve siste dagen var satt av til fri kjøring. Det satte i hvert fall jeg stor pris på.

Det eneste nye jeg kunne vært foruten var faktisk dekk-teorien første dagen, som bar mest preg av reklame for ett dekkmerke.. det kunne kanskje ha vært mindre merkereklame og mer generell dekkprat. Men det er antagelig "prisen" for å ha den ekstraservicen det tross alt er, å ha en dekkleverandør tilstede med både dekk og omleggingsutstyr.

Som nevnt var sporvalg nedtonet i forhold til i fjor, iflg. Gunnar hadde de gjort dette fordi det ikke er veldig overførbart til landeveiskjøring. Jeg er både enig og uenig.

For min del var det en verdifull del av fjorårskurset, og jeg har jobbet med det i ettertid. Selv om det ikke er like lett å gjennomføre på landeveien er det likevel en God Ting å ha i bakhodet!

Jeg er enig i at det er unødvendig å vektlegge det for mye, men at det har sin plass også i en landeveismotorsyklists hode er det ingen tvil om.

Nytt var også hele opplegget, rent administrativt. I fjor var kurset et lite og intimt kurs, lett å få oversikten. I år var antallet deltakere mer enn doblet, men uten at det gikk ut over kvaliteten. Wobble har laget et gjennomtenkt opplegg, hvor alle instruktørene er på rett plass til rett tid, vet hva som skal skje til enhver tid (i hvert fall Anna og Anne-Marie!), og med oppslått timeplan i depot.

Jeg synes ikke det var for mye venting, siden depot-tiden ble utnyttet på en sånn måte som den ble (med teoribolker). Jeg så på km-telleren at antall km på banen ikke var like stor i år, noe skyldtes også at en av øvelsene var lagt til bakgården i stedet for på banen. Alt i alt var hele opplegget så godt lagt opp at det ikke var mange gangene banen var ubesyklet! Andre synes sikkert det ble for lite banetid, for min del var kombinasjonen akkurat passe.

Jeg skulle helst hatt en litt mer egnet sykkel til banekjøring, min er nokså lang og tung. Men når det er sagt: To av gutta kjørte hhv. XJ900 og FJ1200 i de raske gruppene, uten nevneverdige problemer...! Det er som kjent føreren det kommer an på! Jeg hadde en ny Sprint RS til disp en dag før ferien, og kan tenke meg at den er adskillig bedre på bane enn min '98 Sprint Sport. [Ettertanke2]

Likevel, mitt bruk er først og fremst på landeveien, på lengre turer. Og da er den perfekt for meg. Stødig som et tog på skinner (hvis man ser bort fra NSB's tog...), og med masse krefter til både forbikjøringer og oppakning. Dekkene mine er for tida Dunlop D207ZR, de holdt kjempebra i en hel ferie som for en stor del bestod av motorveikjøring. En smule firkantede, muligens var dette grunnen til at jeg opplevde en hakkende styring (ikke wobbling) i enkelte høyfartskurver idet jeg gasset ut av svingen. Jeg kommer til å fortsette med disse dekkene, de sitter kjempegodt og har god komfort. Den første og hittil eneste bakhjulsslippen fikk jeg 3km hjemmefra, der regnet hadde transportert en liten elv av grus ut på asfalten.

På den litt negative siden

På forhånd får alle deltakere tilsendt informasjon med klar og tydelig melding om at den beste måten å sikre seg deltakelse er å stille med originalt eksosanlegg. Dette fordi støyrestriksjonene rundt Anderstorp blir strengt håndhevet, med stikkprøver (støymålinger) utført av ansvarlig instans på stedet. Noen deltakere stilte likevel med uoriginalt anlegg, og de som ikke holdt seg innenfor grensene ble pålagt å enten bytte til originalt, eller la være å kjøre. Tydeligvis var originalanlegg medbragt, og det ble byttet første dag.

Neste dag kommer støymålingskontrolløren og gir beskjed om at her er det for mye støy, det må være noen med bråkeanlegg. Da har altså noen (en eller flere, det vet jeg ikke) montert tilbake bråkeanlegget sitt, og kjører med dette på banen.

Gunnar så det derfor som sin plikt å komme med en tordentale ang. dette i en av samlingene, noe som burde vært helt unødvendig. Det er ikke ofte jeg kaller folk duster, men jeg synes det er en fullstendig hjernedød holdning når enkelte duster gjør sånt på tross av gjentatte informasjonsrunder om akkurat dette. I verste fall går det så langt som at Wobble ikke får leie Anderstorp, og dermed er et flott tilbud som dette forsvunnet for oss glade amatører som ikke har tid/råd/anledning til å være med på sesongkurs i Norge. Hvis de samme dustene gjør dette også på Vålerbanen eller Rudskogen antar jeg det samme skjer der... Nåja.

Høydepunktene (i tilfeldig rekkefølge)

  • Møte med flere ansiktsløse nammere, gjensyn med andre jeg ikke har sett på en god stund

  • Ekstra underholdning v/ Rolf Kåres "treningsrunder" og Steins bakhjulsoppvisninger på depotstrekka og Flygrakan

  • Samlingene mellom rundene:

    • Erik ankommer med kvestet paraply

    • Erik ankommer krokrygget med paraplystokk

    • Erik ankommer på Ducati med 20 i harrystil

    • Erik ankommer sjanglende inn blant mengden og dumper ned på rekkverket

  • De opplagte og blide instruktørene, til tross for manglende stemmer og ett tilbakelagt kurs. Dette står for en kjempestor del av mitt positive totalinntrykk!

  • Fin tur til Anderstorp, sammen med 5 nammere jeg tidligere bare har møtt en av

  • Oppdagelsen av at fjorårets kurs satt såpass godt, og at min egen fortrolighet med sykkelen er mangedoblet

  • Å se ansiktsuttrykkene til enkelte deltakere etter hvert som dagene skred fram

Ettertanke 1

Jeg har i ettertid kjent etter hvordan jeg liker best å bevege meg på sykkelen i svinger, og har funnet ut at jeg presser indre bein ut/ned, mens ytre bein dyttes tilsvarende opp. En slags diagonalforskyvning, men tror ikke det er helt det samme som Gunnar prater om. Uansett - det funker for meg!

Ettertanke 2

Jeg har siden denne ble skrevet hatt gleden av å teste en 2000 Daytona i noen timer. Say no more...

Skal det byttes sykkel må det definitivt bli til noe sånt, ja. Gudbedre, for en svingvillig og lettbeint sykkel..

Jeg sitter høyere og annerledes, men etter nærmere tre timer kjente jeg ingen antydning til slitne kroppsdeler. Dette vil nok stille seg annerledes ved lange turer, men jeg skulle nok ikke hatt nevneverdige problemer med å leve med en Daytona :-)