DoD Racing Team

-

-

 

Avslappet stemning i depotet
Avslappet stemning i depot

Grethe i karusellen
Grethe i karusellen

Grethe prøvesitter RSV Mille
Grethe prøvesitter RSV Mille

Kai prøvesitter RSV Mille
Kai prøvesitter RSV Mille, Martin inspiserer

Martin prøvesitter RSV Mille
Martin prøvesitter RSV Mille. Han også. Skal det ingen ende ta?

Anderstorp 07.-08.07.99

Av: Grethe Tausvik

Tirsdag 6.7.

Har avtalt å møte Geir H. H. på Esso v/Billingstad, og jeg ser en dyp metallic rød ZZR 600 komme inn på plassen mens jeg fyller tanken på min lett kjennelige sorte Sprint. Det fine med å treffe motorsyklister IRL, når man bare har kommunisert via mail el. telefon, er at de er så lette å kjenne igjen! Ikke veldig mange ZZR'er eller Sprinter på Esso klokka 9 en tirsdags morgen. Unntakene må kanskje være CBR600 ;-)

Været hadde bestemt seg for å være på vår side, og vi luntet avgårde i et behagelig tempo i retning Anderstorp, hvor Wobbles intensivkurs var målet. Fulgte Kais tips om RV22, et pent stykke vei gjennom Norge og inn i Sverige, selv om enkelte gruslagte partier kom litt brått på. Etter en liten detour i feil retning kom vi på sporet igjen, og ankom Gislaved i god tid før middag. Sjekket inn og hadde gledelig gjensyn med Martin og Kai, som hadde vært og inspisert banen.

En liten teorigjennomgang ble starten på kurset, som inkluderte 2 hele dager på banen. Innføring i kjøreregler, demonstrasjon & skrekkhistorier av/om sikkerhetsutstyr. Runde rundt bordet hvor alle fikk fortalt hva de het, hva slags sykkel de hadde, og hvorfor de var der. Høyst forskjellige bakgrunner, og også forskjellige sykler. Ytterlighetene var vel en ny Ducati 996 SPS og en Yamaha XJ900 av eldre årgang. Jeg for min del hadde egentlig ikke tenkt meg på noe Wobblekurs i år, følte meg for "fersk". Senere fant jeg ut at det ikke var et godt argument. Chris var innom i De Dype Skoger tidligere i vår, og sammen med Erlend (mannen min) overtalte han meg til å melde meg på intensiv-varianten av kurset, etter å ha fått utallige gode meldinger om disse kursene.

Etter teoridelen ble det spontan-fellesbespisning, hvor det ble rikelig anledning til juging og skryting! Say no more. Forresten, bare denne, fra eieren av SPS'en, etter en diskusjon om Ducati, kvalitet og andre ting:

"Men det ER jo dårlig kvalitet, da!" Med bergensk intonasjon.

 

Onsdag 07.07.

Oppmøte kl. 0800 på Anderstorp, 21 utålmodige baikere på hver sin gamp. Liten gjennomgang av dagens aktiviteter og inndeling i grupper. Instruktørene spurte om det var noen som ville starte ut i den "moderate" gruppa. Jeg var kjapp med å rekke opp hånda, og tilsammen ble det 7 stykker i den gruppa. To av dem må jeg innrømme jeg ikke helt syntes passet i den trege gruppa, de hadde kvelden før gitt uttrykk for en litt annen innstilling enn meg, i hvert fall.... Og - kanskje ikke overraskende? - den ene kjørte ut før klokka 12 første dag, og den andre ble "tvangsflyttet" til en raskere gruppe neste dag.

Først noen runder for å bli kjent med banen. Jeg hadde noen få sommerfugler i magen, hadde på forhånd trodd at svingene var veldig krappe og skumle. Der tok jeg feil. I det hele tatt var det mye som ikke var som jeg hadde tenkt. Selv om jeg egentlig stilte med veldig få forventninger, men tok det hele som det kom. Det jeg ble aller mest overrasket over var hvor utrolig ARTIG dette var!!

Etter en halv dag rundt banen begynte jeg å bli litt mer fortrolig med svingene og meg & sykkelen. Anne Marie tilbød "støtteundervisning" (eller "privattimer") for de som ville, og jeg slo meg med henne og ei jente fra Bergen på CBR600. Flott med personling oppfølging, og mange tilbakemeldinger. Ellers hang jeg på gruppa som best jeg kunne, men tok det veldig med ro fra starten av. Utover dagen øket selvtilliten, og farten deretter.

På slutten av dag 1 var det bremseøvelser, og jeg må innrømme at jeg er heller pinglete.... Men var vel opp i 100/110 på den siste testen. Erik påpekte at jeg måtte flytte mottakspunktet fra armene til kroppen, noe jeg ikke hadde lært på kjøreskolen. Snarere tvert imot. Etter hvert ble det litt bedre kontroll på det hele, men jeg har et problem med å koordinere alt.

Det beste med disse øvelsene var runden jeg fikk etterpå, da jeg hadde banen for meg selv. Synes det var veldig behagelig å kjøre mitt eget løp, uten å ha noen foran eller bak meg. Derfor var det også på disse solorundene at jeg skrapte fotpinnene for første gang. Du verden, som jeg skvatt første gangen. Men det ble noen flere etter hvert.

Som nevnt kjørte en av gutta ut, og han herpet sykkelen og tommelen sin såpass at han ikke kunne være med på resten av opplegget. I tillegg hadde han "ødelagt" en av de aller beste svingene, den siste kurven i S'en som er rikelig dosert. Der lå det nå en stripe olje dekket med sand på tvers av hele kjørebanen. Det ble heller pinglete og SUCKS forbi der etterpå. Trodde kanskje at jeg kom til å bli nervøs av å oppleve en som kjørte ut, men jeg lot meg faktisk ikke affisere av det. Kjørte ikke lenger opp mot mine egne grenser enn at jeg følte meg trygg hele veien.

Etter å ha sett hvordan kjøreutstyret hans taklet skrensen (veldig bra), fór jeg sporenstreks bort til Stigefeldt for å handle nye hansker. Hadde på forhånd ikke funnet noen i min str. (veldig små), og hadde noen tynne sommerhansker. Så jeg fikk meg et par racinghansker, som dessverre ikke passet perfekt de heller - de var litt for stive. (Skal handle Dainese-hansker i str. XXS når jeg kommer over et par, de var veldig mye mer behagelig å ha på, men for store.) Litt verre var det da en av "våre" også kjørte ut, da blir det mer personlig. Dette var på slutten av dagen, jeg fikk høre hva som skjedde og tygget litt på det før neste dag. Men det var i grunnen en solid påminnelse om at alt kan skje, også med meg.

Oppsummering av dag 1:

Jeg hadde lært masse nytt, mye av det burde være en innlysende del av mc-opplæringen, noe det ikke er. For en som skal ta lappen må det være mye å hente på å sjekke ut kjøreskoler og lærere, finne en som har litt bane-erfaring og ikke minst - interesse for det.

Jeg fant ut hvor langt sykkelen min og jeg kunne ta den ut, riktignok ikke så langt som enkelte andre. Men jeg syntes selv jeg merket en viss stigning i kjørestil (og fart), noe jeg også fikk tilbakemelding på fra instruktørene. Ting jeg må jobbe med (som jeg også har fått høre fra andre, utenom kurst): Sporvalg. Brukte også resten av ferien til å trene på det.

Som jeg nevnte tidligere har jeg et lite koordinasjonsproblem. Med så mye nytt, så mange ting å forholde seg til som jeg ikke har hørt om før, gikk det litt ball i ting. På slutten av dagen kjente jeg at jeg var i stand til å konse såpass at jeg fikk draget på kjøringen. Men da var det slutt...

Under bremseøvelsen opplevde jeg en ny "uvane" - idet jeg bremset fulgte gassen med. Med dertil hørende motorlyd.. Som Erik tørt bemerket, det høres kanskje kult ut, men det er ikke kult å slippe clutchen med full gass etter en oppbremsing. Dette er ikke noe jeg har gjort før, og jeg tror det må være kombinasjonen uvante hansker pluss konsentrasjonen om selve bremseøvelsen som gjorde det. Vet ikke helt. Dette har ikke skjedd i det hele tatt verken før eller etter Wobbledagene, og jeg velger å tro at det var et kursfenomen.

Lærte meg forøvrig å bremse med to fingre, oppdaget at det gir adskillig bedre kontroll. Men igjen, dette var ikke veldig lett å få til med stive, nye hansker!

Dag 1 ble avsluttet med felles bespisning, og mer jug & skryt. Det var en morsom gjeng, morsomt å møte flere ansiktsløse nammere. Instruktørene fortjener all mulig ros for opplegget, selv om noen syntes det ble for mye venting. Jeg var i grunnen fornøyd med å få litt lange pauser, så jeg kunne tenke over ting, og roe ned til neste pass.

Torsdag 08.07.

Pakket og klar, og kaffen på plass. Oppmøte litt senere, halv ni. Men det var ikke så lett.... Sprinten hadde dødd i løpet av natta, dvs. batteriet var paddeflatt. Takk og pris for gode venner, Kai ble "frivillig tvunget" til å løpe i gang sykkelen min. Unnabakke utenfor hotellet hjelper absolutt. Men jeg alene har ikke en sjanse i havet til å løpe igang dråget mitt.... Så jeg så med litt bekymring på hvordan det skulle arte seg i dagene framover.. (med god grunn, skulle det vise seg) Burde egentlig ha dratt bort til Stigefeldt i lunchen, men så startet den så fint resten av dagen.

Vel framme ble vi tilskuere til at Eriks lånesykkel for dagen ble trillet ut av tilhengeren (hans egen hadde motorhavari). Og hvilken sykkel...! Aprilia RSV Mille. Jeg har bare hørt ryktene om den, og ble behagelig overrasket! Råskinn, for å si det mildt. "Alle" måtte prøvesitte - Martin og Kai, og jeg også grep sjansen. Racer, men ikke så ekstrem som jeg hadde trodd. Ikke høyere enn min, og ingen problemer med å "rekke fram". Sikle, sikle, sikle... Men det ville være galskap av meg å kjøpe en sånn sykkel, så det blir vel med siklingen.

Gorm benyttet anledningen til å demonstrere hvordan vi skal bevege oss på sykkelen, og uten å gå nærmere inn på detaljer her, ble ordet "sexy" en naturlig del av vokabularet. Og det må jeg si....

Dagens øvelser gikk bl.a. ut på å kjøre først foran instruktøren, så bak ham, for så å få tilbakemeldinger etterpå. Det som ble det største problemet mitt den dagen var å ligge bak Erik på Mille, det var så dritsexy å se på at jeg glemte nesten å konsentrere meg om min egen kjøring ;-)

Men jeg kjente mer og mer at jeg flyttet egne grenser. Prøvde på hangout, noe jeg før har ansett som en sånn derre racinggreie. Ikke noe for meg, altså. Neida. Så heller teit ut, egentlig.. Nok en gang, jeg måtte bare innrømme enda en ting jeg tok feil på! Jeg prøvde meg fram, og fant til slutt en moderat stilling som kjentes utrolig mye mer effektiv enn å bare brekke ned sykkelen. Det er veldig nyttig å ligge bak en erfaren instruktør, og se hvordan han plasserer seg, og hvordan han justerer farten inn i svingene. De fleste kom for fort inn i svinger, og hard nedbremsing forstyrret rytmen hos flere. Dette tok Erik og Gunnar også opp senere.

Nødbrems i sving stod også på dagens program. Dette er noe jeg ikke liker.. Spesielt etter at Gunnar hadde fortalt om noen redningsaksjoner han hadde hatt i den doserte karusellen, når syklene begynner å velte innover etter full stopp. Jeg pinglet meg gjennom øvelsen, men klarte meg uten velt. Safet nok litt for mye der. Prøvde samme øvelsen i Sødra kurvan hver gang jeg tok runden tilbake, og kjente bedre hvordan sykkelen oppførte seg.

Mer fotpinneskrap, og mer kjøring , og jeg begynte å bli fornøyd. Til slutt skulle de tre gruppene kjøre i fri dressur i et kvarter hver, og jeg var med i den siste. Satt og så på de to første, og så litt humor da en av instruktørene kjørte forbi en på R1 like før depotsvingen. Det er den som sitter oppå det kommer an på...

Min egen avslutningsrunde ble en smule amputert, fordi jeg kjente at ting ikke var ok idet jeg svingte ut på flygrakan. Sykkelen hadde fått "hikke", dvs. den humpet som om den skulle være punktert, noe jeg fant ut at den ikke kunne være etter et par nedbremsinger og svinger. Jeg tok en veldig rolig runde inn til depotet, hvor Martin var utplassert med mitt kamera. Han lurte på hva som var i veien, og vi sjekket ting & tang. Han heiv seg på for å teste, og idet han tok en sving spratt det en bruskork (trur eg!) ut av dekket.. Det er fremdeles en rift på tvers i gummien, regner med at det er en følge av det som satt fast der. Etterpå oppførte den seg helt flott, og jeg kunne fullføre de siste to rundene i mitt eget tempo.

I en av solorundene mellom bremseøvelsene prøvde jeg ut en ny greie også. For meg. Dro opp til 190-200 på Flygrakan, bare for å ha prøvd det, liksom.. Vi hadde hatt en liten passiar i en pause, Martin, Geir og meg. Om hvorfor alle må prøve å kjøre kjempefort. Jeg hadde bare fnyst, og lagt ut om testosteron og gutta, og at dette ikke var noe vi jenter drev med. Yeah, right. Selv om min fart bare var pinglete i forhold til de fleste andre, kjente jeg meg på tynn nok is til at jeg ikke ville prøve særlig fortere. Sykkelen tok det helt fint, den, men jeg liker meg ikke i så høy fart! Så enkelt. (Selv om jeg i et anfall av sinnsykhet jaget etter Martin i høy hastighet på de danske motorveier neste dag...!) Nuvel.

Oppsummering av Dag 2:

Ved avslutningen fikk hver og en evaluering av Gorm. Han mente jeg kjørte annerledes (bedre) på slutten enn da jeg begynte, og jeg hadde nok blitt skuffet om ikke det hadde vært tilfelle! Han mente også at jenter generelt starter med et litt annet utgangspunkt, og starter lenger ned på stigen enn de fleste av gutta. Sånn var det jeg la opp mitt løp, og med mitt fravær av forventninger ble det en jevn og grei stigning i kjørestil og ferdigheter. På slutten fikk jeg også mer til bevegelsene som Gorm hadde demonstrert, det å gli rundt tanken i en smidig bevegelse. Dette gjorde jeg mye av i uka etter, og oppdaget at jeg kjørte på en helt annen måte nå enn før kurset! Spesielt i de kjente svingene i nærområdet var det lett å merke forskjell.

Jeg hadde veldig lyst til å komme tilbake og kjøre et par dager til, men med familie og ferie lot det seg ikke kombinere. Dessverre. Men jeg kommer til å følge med på Wobble-sidene, og skal få med meg flere slike. Enormt nyttig, og veldig lærerikt.

Og nå skjønner jeg de som stadig driver og maser om at de ikke tør å kjøre på vei lenger, men bare på bane. Kan tildels være enig, etter å ha "sammenlignet" to i utgangspunktet nokså like uhell. Høy fart, for sen innbremsing til sving. Den ene traff en lyktestolpe og døde, den andre ristet av seg støvet, plukket opp sykkelen og kjørte videre.

Men så er det det med naturopplevelser, fellesskap og eventyr. Vi bor jo i et vakkert land, og jeg vil nok ikke være foruten de flotte opplevelsene det gir å reise rundt på landeveien.

Inntrykkene som sitter igjen (i tilfeldig rekkefølge):

  • Jeg vil ha mer!! (Banekjøring)

  • Veldig, veldig lærerikt opplegg
  • Utålmodige motorsyklister som venter på å kjøre bremseøvelser, som ryttere på fyrrige hester som tramper og stamper i bakken!
  • Den gode tonen og fellesskapet, nye bekjentskaper og en overraskende oppfrisking av et gammelt bekjentskap.
  • Aprilia RSV Mille...
  • De hyggelige instruktørene og hjelperne deres (samboere). Utrolig flotte folk!
  • Gode DoD-venner som er verdens beste turkamerater!!

Etter litt kommunikasjon med heimen på slutten av dagen ble jeg enig med meg selv om å følge med Martin og Kai til København, for å reise videre til Norge derfra neste dag. Men den historien kan leses et annet sted!