[Tilbake]

Andre erfaringer
Tor Edvardsen

Bilder


Morten gjør en heroisk innsats i RR-gruppen

Anderstorp 22.-23.07.98

Slik det fortonte seg for Morten

På Anderstorp møtte vi en helt annen bane enn jeg hadde opplevd før. En ting er at den er ca. dobbelt så lang som alle de andre banene, ca. 4 km. Det er vesentlig høyere hastighet her. Sikkerheten så også ut til å være veldig bra.

Banen har et rettstrekk på 900 m, hvor RS'en nesten rakk å komme opp i toppfart (fikk 212 på meteret). Så kommer en krapp sving som går lavt på 3. gir. Her er det nesten umulig å ikke bremse for tidlig. Den svingen ser veldig krapp og nærme ut når man beveger seg i over 200. Så er det et rettstrekk før en 90 grader på 3 gir til høyre. Nytt rettstrekk etterfulgt av 180 grader til høyre. Deretter nytt rettstrekk og en kraftig dossert venstresving på nye 180 grader der jeg kunne ligge og subbe nedi gjennom hele svingen i ca. 140 - rått. Deretter er det et nytt rettstrekk, som er nesten like langt som rettstrekket på Rudskogen, før det kommer en 90 graders venstre. Etter et kort rettstrekk går man inn i en 230 graders høyre som går rett over i en 90 graders venstre. Til slutt er det et lite rettstrekk før man går inn i en 180 graders høyre og er ute på flygrakan igjen. Alle de 3 første 180 graderne er svinger der man ligger mellom 120 og 140, noe som gir en helt annen følelse enn på Rudskogen der man ikke har særlig mer enn 110 i storsvingen, og rundt 80 i de andre svingene. Banen er også veldig bred, sånn at man får litt spillerom i forhold til hvilket spor man vil kjøre.

Det var nå igjen samme program som på de andre banene. Nå var det imidlertid 5 stk. 250'er i RR-gruppa. Det var noe jeg kunne like. Et par av de andre var omtrent like raske som meg, og da fikk jeg kjørt mange runder der vi virkelig kunne ligge helt sammen hele tiden. En av de andre på RR-gruppa hadde en 98 mod. Aprilia RS250 (ikke David), som gikk identisk like fort som min. Da ble det ganske spennende å kjøre bremseøvelser, når man kom rasende inn mot svingen i enden av rettstrekket og lurte på om han andre ikke skulle bremse snart. I racet ble det også litt artigere, fordi vi nå kunne ha et lite 250 race for oss selv etter at de andre hadde forsvunnet.

Det viste seg at dekkene ble kraftig slitt på denne banen. Jeg hadde trodd at bakdekket mitt skulle holde ut de 2 dagene på Anderstorp, men etter de 30 milene på banen første dag, var det helt utslitt. Dessverre var det "semesterstengd" på Stigefeldts motor, den lokale mc-sjappa. Likevel kom jeg inn der i en halvtime de hadde ekstraordinært åpent. De hadde ikke dekk som passet til meg på lager, og de var heller ikke villig til å legge om for meg. Men, på vei ut av lageret så plutselig pusheren et brukt dekk som stod ved døra. Det var tilfeldigvis et Pireli MTR02 Corsa i min dimensjon. Ikke Z1 racing som jeg er vant med, men det så veldig likt ut. Det var litt varmkjørt, men pusheren mente at det antagelig holdt for en 250(!), og solgte det til meg for 300kr. Nå hadde jeg da i det minste dekk. Da gjenstod bare problemet med å skifte dekket. I racing er alle hyggelige, ble jeg fortalt, og det viste seg å stemme. Jeg fikk lånt en racingstøtte, og fant en fyr med en dekkpresse for å få dekket løs fra felgen. Jammen lånte jeg dekkspakene hans også, for å få dekket av felgen. Dette var noe jeg aldri hadde gjort eller sett før, så jeg var nødt til å lære fort. Noen hadde på forhånd sagt til meg at dersom jeg ikke ville ripe opp felgen, så var det lurt å legge en fille mellom felgen og dekkspaken. Det stemte sikkert for jeg så at felgene til RR-gutta var rimelig opphakkede. Jeg tok en møkkete, gammel fille som lå blant verktøyet og satte igang. Det gikk tålelig bra, selv om jeg ikke klarte å unngå et lite skår i lakken. Nå så jeg at utlåns-RR-føreren hadde noe slags smørespray, som jeg også fikk låne, og til slutt lånte han meg kompressoren sin for å fylle luft i dekket mitt. På med hjulet og alt var fikset. Dessverre viste det seg at jeg hadde brukt t-skjorta hans som fille mellom dekket og felgen, men han klarte likevel å fortsette å være hyggelig. Riktignok så han litt sliten ut. Snille disse RR-folkene! Uten denne hjelpen hadde det ikke blitt noe mer kjøring på meg på Anderstorp.

Problemet med varmkjørte dekk, er visstnok at de kan være litt vanskelige å få varme, sånn at de kan bli glatte. Derfor kjørte jeg et rolig pass mens jeg vendte meg til det nye dekket og fikk slitt bort den blå hinnen rundt. Dekket oppførte seg veldig likt Z1 dekket jeg hadde før, og virket som om det satt minst like bra. Etter et 30 min pass bestemte jeg meg for at jeg skulle glemme dekkene og kjøre som vanlig.

Anderstorp er ingen 250 bane, men jeg tror likevel at det er her jeg fikk min sterkeste rundetid i forhold til de andre, sykkelen og banen tatt i betraktning. På andredagens fritrening hadde jeg igjen en god følelse. Jeg kjørte alene, og tenkte stort sett på å ikke senke farten for mye før 180 graderne, og å pushe skikkelig i inngangen til 90 graderne. De raskeste lå visstnok ned mot 1:43 runder, men jeg hadde dagen før ikke kommet lenger ned enn 2:00.5. Ved å jobbe litt med de tingene som jeg nevnte ovenfor kom jeg ned på 1:59, men ikke lenger. Jeg tenkte da at jeg skulle prøve å legge meg litt lenger ned i svingene. Jeg stopper stort sett nedlegget når kneet går nedi. Etterhvert har kneet blitt liggende sånn at det er et godt stykke til sykkelen tar nedi. Dette gjelder særlig når sykkelen er så høy som den ble etter at jeg hevet den før Sverige-turen.

Jeg fant da ut at jeg skulle prøve å dra kneet litt inn, for å få litt høyere kurvehastighet. Dette funket fint. Det ble litt råere å kjøre, samtidig som rundetidene gikk nedover. Først to 1:58.xx runder, så 1:57.7, deretter 1:57.2 og så 1:56.6. Rett etter denne passeringen ble jeg forbikjørt av en raskere fører på enden av rettstrekket før den første 180 graderen. Jeg klarte å holde ham gjennom den svingen, ble etter på neste slette, før jeg tok ham igjen i den doserte 180 graders venstresvingen.

Dette var mens jeg kjørte som vanlig, og ikke fordi jeg prøvde å ta ham igjen. Deretter mistet jeg ham 40m på rettstrekket før Hansen, som er en 90 graders venstre som går i ca. 120, og som muligens er en av mine beste svinger på banen. Her så jeg da at han foran meg la seg inn i svingen, og kikket kanskje litt for mye på ham. Resultatet tror jeg ble at jeg ventet noen meter for lite før jeg pushet meg inn i svingen. Dermed hadde jeg litt feil retning i forhold til utgangen, når jeg tangerte curbsen på innersvingen. Dette var ikke dramatisk. Jeg skrapte ikke fothvilere. Det eneste var at jeg nok måtte gi litt mindre gass i utgangen for å klare svingen.

Da plutselig: "uæææææ". Forhjulet slapp taket. "Det trynte jeg", rakk jeg å tenke. Så, etter et godt stykke, grep hjulet fatt igjen. Jeg fikk da en kraftig wobble mens jeg forsatt lå godt nede i svingen. Jeg anslår at styret svingte ca. 5 ganger fra side til side med ca. 1/2 styreutslag. Wobblingen ga seg akkurat rett før jeg nådde kanten av banen, men da var det ikke lenger plass nok til at jeg kunne klare svingen. Jeg fikk da på et eller annet vis sykkelen mer eller mindre oppreist før jeg dro av banen, fortsatt i ca. 120. Jeg hadde nå fin fart mot en dekkstabel 60m lenger framme. Underlaget var gress og gjørme, så styret begynte igjen å wobble kraftig. Ikke vet jeg helt hvordan disse styredemperene virker, men den kan umulig ha skadet.

Jeg kjørte nå uten å bremse gjennom søla, og ble kun bremset av at sykkelen gikk et stykke nedi. Jeg var nå nesten helt sikker på at sykkelen kom til å gå ned med en rimelig stygg "Morten forsvinner over styret" som resultat, så jeg skulle faktisk akkurat til å overgi det synkende skip og rulle av på siden. Landingen så god å myk ut der nede. Så plutselig begynte det å wobble litt mindre. "Kanskje", tenkte jeg, "Kanskje går det bra likevel". Og det gjorde det nesten. Da sykkelen kom ned i 20km/t og stabiliteten i sykkelen forsvant, skled forhjulet ut og stoppet sykkelen ganske raskt. Den lårhøna jeg fikk midt på innsiden av låret der tanken slo i, fortalte meg at jeg ikke hadde flyttet på sykkelen siden jeg forlot svingen. Jeg kjente meg ganske hel, og reiste opp sykkelen. Umiddelbart måtte jeg trekke på smilebåndet over meg selv, da det første jeg gjorde da jeg fikk opp sykkelen ikke var å sjekke skadene, men å sjekke laptimeren for å se hvilke rundetider jeg hadde hatt de siste rundene. Et helt klart tilfelle av racingsyke, eller at hornene i panna hadde begynt å bli litt for store. Heldigvis gikk det helt fint med sykkelen. En sprekk i racingkåpa lot seg lett tape. Festet til kåpa var en cm skjevt, men det var lett å bøye ut. Ellers var det ingen skader utenom at sykkelen var full av gress og sørpe. Tilbake i depoet var det den obligatoriske avkledningen for å sjekke at man ikke har noen skader på kroppen som man ikke kjenner i adrenalinrusen. Jeg var heldigvis helt skadefri, bortsett fra et lite skrubbsår, og lårhøna som jeg ikke kjente før dagen etter. Da måtte jeg riktignok løfte benet over setet, men ellers merket jeg ingenting til det.

Så kan man spørre seg: Hva kan man lære av denne velten/hvordan kunne den vært unngått. Jeg kjører ikke så fort at jeg trenger å velte to ganger på 4 dager. Hvorfor velter jeg når jeg kjører 1:56, når noen ikke velter når de kjører 1:43? En ting er at de muligens kunne ha klart å fortsette svingen skikkelig med den wobbelen som oppstod. Det gikk rimelig fort, så jeg er ikke helt sikker. Jeg hadde nok et noe annet spor enn gangene før, men veldig lite forskjellig. Det var ikke noe dramatisk med svingen før hjulet forsvant. Jeg var aldri i tvil om at jeg ville klare den. Jeg ser 3 mulige årsaker som kan ha virket inn i en kombinasjon:

1. Jeg kjørte fortere enn dekkene har friksjon til.

2. Det er noe med fjæringsoppsettet mitt som gjør at dekkene ikke er i god nok kontakt med veien.

3. Jeg hadde for lite gasspådrag og dermed for mye vekt på framhjulet, fordi jeg gikk litt for tidlig inn i svingen.

Jeg tror egentlig lite på at dekkene har for lite friksjon. De raskeste førerne kjører en god del fortere enn meg i denne svingen, og selv om de har slicks, så kan jeg ikke skjønne at det kan være så stor forskjell. Nå begynte kanskje dekket å bli litt slitt, selv om det var mye spor igjen på det enda. Det hadde tross alt vært på bane ca. 10 ganger og kjørt ca. 1000 mil på veien. Det kan ha redusert grepet en del. Jeg tviler egentlig også på at fjæringen er så feil oppsatt.

Jeg har isteden gjort meg noen tanker omkring punkt nr. 3. I følge teorien, skal man ha 40 prosent av sykkelens vekt på forhjulet og 60 prosent av vekten på bakhjulet, sånn at det er i samsvar med dekkenes kontaktflate med bakken. Da må man ha en viss akselerasjon for å forskyve vekten bakover. Denne akselerasjonen er uavhengig av farten. Nå er det sånn at de svingene jeg har vært mest vant til å få hjulslipp i er svinger i rundt 60 km/t. Det er da stort sett snakk om bakhjulslipp. Jeg hadde altså omtrent dobbelt så stor hastighet her. Pga. utvekslingen vi jeg behøve dobbelt så mange hestekrefter for å ha samme akselerasjon når hastigheten er dobbelt så stor. Dersom det ideelle er å gi full gass på 7K rpm i en 60 sving, så blir det for liten aks på samme turtall i 120. Jeg må altså gi full gass på kanskje 9 K rpm i isteden, for å ha samme akselerasjon i 120. Jeg tror det kan være dette som felte meg. Jeg tror at jeg har lett for å bruke gassen på samme måte uavhengig av hvilken hastighet jeg har. Dette fører til at det blir for mye vekt på bakhjulet i lav fart, og at det blir for mye vekt på forhjulet i stor fart. Jeg gir altså gass som passer til en 80-sving i alle svingene. I tillegg kommer luftmotstanden som vil ytterligere forsterke dette fenomenet, selv om jeg tror at akselerasjonene her er såpass kraftige at vi kan neglisjere luftmotstanden. Konklusjonen blir altså at jeg må være mer forsiktig med gassen i lavfartssvinger, og at jeg bare må gi på i høyfartssvinger (ikke prøv dette, dere med over 150 HK). På den måten tror jeg at jeg burde kunne få vekk en del av alle disse hjulslippene mine. Dette er bare en teori, men det høres da veldig fornuftig ut!?

En annen ting man kan lure på, er hvor de andre får alle de sekundene de kjører fortere enn meg fra. I flere av svingene har jeg rimelig bra nedleggsvinkel, så det er neppe her de tar det meste. Siden jeg stadig ble forbikjørt fikk jeg god anledning til å se hvor jeg tapte mest. Jeg fant ut at det var noen få ting som var mest utslagsgivende. I 180 graders svingene blir det litt til at jeg går inn litt avventende, og øker nedlegget gjennom svingen, sånn at jeg har klossen nedi fra halve svingen og ut. De raskeste går inn i mye høyere fart, og velger et spor sånn at de har klossen ordentlig nedi gjennom hele svingen, mens jeg bare har bra fart midt i og i utgangen. Det gjelder altså rett og slett å være tøff, og ikke bremse for mye. En annen ting som jeg merket lett var at de raskeste legger seg veldig mye fortere ned før 90 graders svingene. Dermed får de en annen retning i svingen når de tangerer innercurbsen, og kan holde høyere fart. I tillegg tror jeg det er viktig å kjøre like fort over hele banen. Man velter i den svingen man kjører fortest i, uansett hvor fort man kjører i de andre. Selv om jeg er konkurransedyktig i Hansen og doseringen, hjelper ikke det når jeg mister 2 sek i karusellen. Det finnes sikkert flere ting, men det var disse 3 tingen som virket mest opplagt når folk fliste forbi meg.

Før lunch den andre dagen fikk vi uventet underholdning. Det skulle kjøres race, og etter den vanlige prøvestarten var det avgårde. Jeg hadde fått en bra start, og klart å legge de fleste av de jeg er raskere enn bak meg alt etter noen få svinger. Det er jeg stort sett ganske fornøyd med, i og med at de fleste tar meg i starten. Når vi så nærmer oss doseringen for første gang ser jeg at klynga med 20 førere som er foran meg er innhyllet i en stor røyksky. Umiddelbart rekker flere av førerene opp hånda, og racet blir avlyst. Det viste seg nemlig at det var en av de første førerne som hadde blåst motoren på sin GSXR750. Det var visstnok noe prat om råder som stakk ut, og at oljen og kjølevæsken hadde tømt seg ut på sekunder. Hørtes dyrt ut.

Etter lunch var det eneste som stod igjen å kjøre løpet om igjen. Her skjedde det lite bortsett fra at jeg var veldig fornøyd med å være den eneste på 250 som ikke ble tatt igjen av vinneren med en runde, på de 10 rundene løpet varte. Han var riktignok bare 30 m bak.

Så var det slutt på årets banekjøring i Sverige. Jeg følte at jeg hadde hatt rimelig flaks som ikke hadde skadet meg eller sykkelen på de helt unødvendige veltene mine. Turen hjem var dødskjedelig med 40 mil med motorvei.

En annen ting som bare blir mer og mer fremtredende er at jeg fortsatt ikke gidder å kjøre fort på veien etter at jeg begynte å kjøre på bane. Det blir liksom ikke noe poeng, fordi man uansett ikke kan håpe å oppnå de samme nedleggene på veien. Faktisk har jeg kjørt svært lite "søndagsturer" i det hele tatt denne sommeren. Litt trist på en måte, men også ganske trygt. Selvfølgelig hender det fortsatt at noen brytere slår over, men langt sjeldnere og langt penere enn før. Man kan vel si at utviklingen har snudd. Uansett må jeg snart se å få ta i en av de t-skjortene der det står: "The older I get, the faster I was!"

- Morten , DDRT#001