[Tilbake]

Andre erfaringer
Thomas 'ez' Lundquist

Bilder
NB: Utsnitt - klikk for hele bildet


DoDRT originalbesetning: KAS, David, Morten og Thomas.


Karl Martin - Hyggelig fyr med flott sykkel.


Morten's første RR-lisens


DoD#2031 - Tor Edvardsen, nå også DoDRT#009

Karlskoga 09.-10.07.98

Slik det fortonte seg for Morten

Så var det endelig tid for den første turen til Sverige, for å kjøre i to hele dager på banen i Karlskoga. Vi kjørte nedover i samlet flokk, akkompagnert av buldringen fra Karl Martin på sin skjønne Termignoni 916 SPS. På tross av dårlig værvarsel gikk hele turen bortover i opphold. Rimelig kjedelig riktignok, med 31 mil rett fram. Vel framme tok vi noen øl i baren, der vi oppdaget at det var band og party på hotellet. Vi tok likevel til fornuften og fikk lagt oss i rimelig tid. Ikke at det hadde hjulpet å legge seg veldig tidlig, for det å prøve å sove like ved den eneste festen i en Svensk småby er ikke så lett. Til slutt sovnet jeg, og ble vekket ca. 6:30 av at noen kjørte gressklipper utenfor vinduet mitt. Jeg følte meg med andre ord ikke veldig opplagt, og det hjalp selvfølgelig heller ikke at jeg hadde kjørte noen hundre runder på banen i søvne i løpet av natten. Synes å huske at jeg satte banerekord på den andre runden.

Så var vi klare på banen som ligger ca. 7 km fra sentrum. Det var ikke vanskelig å kjenne en liten forventningsfull nervøsitet som lå i magen. Jeg antar det er det samme som gjør at skihoppere alltid må slå lens fra toppen av ovarennet før de setter utfor. Også denne gangen hadde instruktørene klar flere øvelser, og det ble en halvtimes gjennomgang av disse. Etter et rolig pass for å bli kjent med banen, og trene på inn og ut kjøring av depoet, skulle vi trene bremsing fra 50-80. Dette kunne man etterhvert gjøre samtidig som man hang ut, dersom man hadde lyst. Det siste var lurt, siden man jo bremser sånn når man kjører på banen. Det var 2 ting jeg merket meg her. For det første merket jeg at sykkelen la seg litt over til siden dersom bakhjulet lettet i lav fart. Det er vel i grunnen ikke noe jeg får bruk for på banen, men det er jo greit å vite hva som skjer i forskjellige situasjoner. Det andre jeg prøvde ut, var hvordan jeg skal sitte for å ikke få alt for mye vekt på armene.

Når jeg bremser uten å henge ut på siden, er det greit for da klemmer jeg bare bena rundt tanken. Når jeg henger ut, blir det lett mere vekt på armene. Instruktørene viste meg at jeg kunne legge det innerste kneet inn i kåpekanten for å ta i mot. Så kunne jeg ta ut kneet etter bremsingen, før svingen. Det virket veldig bra å holde i mot med kneet, men dessverre er det 5 cm for langt fram til kåpekanten på min sykkel. Jeg ble da sittende litt vridd, og litt for langt fram på sykkelen, dersom jeg skulle ha kneet i kåpekanten. Derfor valgte jeg til slutt min gamle kjørestilling. Senere på dagen, da vi kjørte flere intensive runder på rad, merket jeg at dette gjorde meg litt sliten og stiv i armene. Det er kanskje mulig at jeg må prøve litt mer på å finne en annen sittestilling, for det er mye mindre slitsomt å bremse med god støtte i kåpa. Jeg prøvde meg her også fram med hvor mye jeg skal henge ut, men kom som før til at jeg skal nøye meg med å henge ganske moderat ut, for å ha bedre kontakt med sykkelen. Jeg kunne faktisk tenkt meg at tanken hadde en litt annen form, sånn at jeg kunne få spent opp det ytterste benet ordentlig. Det hadde vært fint om man kunne få kjøpt samme sykkelen i en størrelse mindre.

Neste øvelse var bremsing i sving. Dette fungerte i motsetning til tilsvarende opplegg på NAF sitt sikkerhetskurs, ganske bra. En grunn til dette var selvfølgelig at vi var mye færre på banen. Denne gangen ble sakte og rask skiltgruppe kjørt på en gang, men det var likevel så få at det ikke var noe problem. Øvelsen ble gjort ved at vi kjørte inn mot en sving der man kunne kjøre med relativt høy hastighet, og bremset ved en kjegle. Under bremsingen skulle man da holde sporet fram mot en kjegle lenger framme ved å holde i mot med trykk på den styreholken som er innerst i svingen. Dette fungerte som ventet, men det var greit å få kjent litt på dette igjen. Øvelsen viste seg å fungere bedre dersom man kjørte inn i svingen i realistisk fart, dvs. nesten så fort som man kjører svingen til vanlig, for så å bremse lett. Dette i motsetning til å svinge forsiktig mens man bremser kraftig, der man for det første ikke kjenner så mye av effekten. Dessuten er jo dette heller ikke den situasjonen der man vil få bruk for å bremse i sving.

Resten av dagen gikk med til å øve på flyt. Det betyr i praksis at man kan øve på de tingene ved sin egen kjøring som man selv vil. Stort sett hele tiden var instruktørene utpå og kjørte foran og bak for å vise spor og for å kommentere spor. Det var et interessant pass det første ordentlige passet med "fri flyt", for nå måtte man tenke mer for å forsøke å generalisere de sporene man hadde lært på Rudskogen til denne ukjente banen. Banen kjentes først litt rar, men etter lunch begynte jeg å kjenne at jeg kjente den litt bedre.

For å kort beskrive banen bestod den for meg av 5 "hendelser":

Første "hendelse" ligger etter rettstrekket og er det en enkelt høyresving som går på lavt turtall i tredjegir. Her faller jeg ned på 7K rpm, og mister litt til de fleste før jeg kommer over 8K rpm og motoren begynner å virke igjen. Likevel tror jeg dette funket bedre enn å bruke andregir og få problemer med å være rykkete på gassen. Da må jeg dessuten gire veldig kort tid før jeg legger meg ned, og det blir fort litt hektisk.

Neste "hendelse" er en s-kombinasjon. Det viktigste her var å få en jevn utgang på svingen. Her kom jeg akkurat over 8K rpm ut av svingen når jeg gjorde det riktig, og forskjellen på over og under den grensen betyr minst et sekund på rettstrekket etterpå. I denne svingen var det også noen ujevnheter i asfalten i venstresvingen ut herfra som jeg ikke likte. Fikk en liten sladd ut herfra da jeg rotet litt med sporvalget.

Tredje "hendelse" er en hårnålsving. Det er først en krapp høyre på 2 gir. Så rettes det litt opp før det er en ny høyresving. Dette blir ganske artig når man kjører hele som en sving. Etter høyresvingen kommer en slakere venstresving, der man akkurat kan holde full gass. Selv om man på RS'en kommer inn med lavt turtall på 2 gir, fungerer denne svingen ganske bra turtallsmessig. Den åpner seg sakte, sånn at jeg hele tiden hadde tilgang på så mye krefter som jeg kan bruke uten å få sladd på bakhjulet. Her hadde jeg noen ganger en pen liten sladd på gassen for å føle litt på hvor grensen var(bekreftet av flaggvakt og dermed til min milde overraskelse ikke bare overdreven oppfatning av egen kjøring). Disse sladdene tok seg pent inn igjen uten å være ubehagelig.

I venstresvingen ut av hårnålskombinasjonen fikk jeg for første gang ordentlig wobble i styret. Før har jeg fått noe småtteri over dumper i svinger. Her ligger man først nede i høyresving med baken ute. Så går jeg gradvis over til full gass på 2 gir, mens jeg legger meg over til venstre og legger baken ut på andre siden. Akkurat her er det en liten dump ned, som gjør at styret blir litt lett under akselerasjonen. Etter noen runder når jeg følte at jeg begynte å få ganske god dreis på denne svingen fikk jeg plutselig en solid wobble. Jeg vil tippe på styreutslag på mellom 1/3 og 1/2. Heldigvis er utgangen av svingen ganske åpen, så jeg klare å holde svingen ganske greit ved bare å ikke øke på med mer gass. Litt spennende syntes jeg likevel dette var. På den annen side betydde det at jeg endelig kunne få bruk for styredemperen som jeg fikk med sykkelen, og som jeg foreløpig hadde hatt så godt som på null. Den hadde nå en helt klart beroligende effekt. Jeg fikk likevel råd fra instruktørene om at jeg heller burde prøve å fikse problemet og ikke symptomet. Dvs. at jeg måtte jobbe mer med hvordan jeg skulle utføre vektforflytningen i svingen. Dette fant jeg ikke helt ut før vi reiste hjem, så det ble til at jeg kurerte det på den feige måten - Med å ikke gi full gass.

Fjerde "hendelse" var en grei venstresving. En helt ordinær som passet fint med giringen på RS'en på 2 gir, dvs. at den gikk i rett over 75 km/t. Av en eller annen grunn var jeg litt forsiktig med denne svingen, og var aldri nedi med kneet her. Vet ikke hvorfor egentlig. Det var vel en kombinasjon av at jeg ikke var helt sikker på asfalten her, og at jeg ikke likte dekkstablene som stod bare få meter fra svingen. En annen grunn kan være at jeg ikke er helt vant til venstresvinger etter å stort sett bare ha kjørt på Rudskogen.

Siste og femte hendelse er langsvingen. Først er det en slak venstresving som jeg følte at jeg alltid ville klare dersom jeg hadde lav nok fart til å klare langsvingen rett etterpå. Denne svingen går i 3 gir, og består egentlig av 3 svinger med 2 rettstrekk i mellom. Alt dette kan taes som en sving dersom man gjør det riktig, men dette kan være litt vanskelig til å begynne med. Her hadde jeg min største aha-opplevelse i forhold til sporvalg. Jeg pleide her å gå sent inn i den første svingen. Etterhvert tok jeg igjen en av instruktørene som kjørte foran en av de andre og viste spor. Instruktøren la seg her veldig tidlig inn i svingen. Jeg syntes dette så helt idiotisk ut da jeg lå bak og så på, men prøvde det likevel for å se hvordan det var. Umiddelbart når jeg lå i dette andre sporet følte jeg at dette gikk mye raskere. Dette fikk jeg også bekreftet etterpå når jeg lå bak andre som kjørte mitt gamle spor her. Det gikk vesentlig fortere i inngangen til den første svingen, uten at man tapte noe etterpå. Snarere tvert i mot. Det gjorde heller at det var naturlig å starte neste sving litt senere. Det føltes veldig riktig her.

Svingen kan på en måte beskrives ved at den er en lang sving med to spisse curbs som stikker inn. Dersom man starer svingen rundt den første av disse for tidlig er det veldig lett å komme for langt ut i svingen etter denne. Akkurat ved denne første utstikkende curbsen var det også en forholdsvis kraftig dump. Det gikk helt greit med hensyn på stabilitet og styrewobble, men jeg måtte imidlertid passe litt på nedlegget mitt her, for å ikke slå igjennom. Etterhvert fant jeg ut at jeg måtte sakke farten litt akkurat her. Dersom jeg ligger med kneet nedi når jeg kjører over den dumpen slår jeg nemlig forholdsvis solid nedi med fothvileren. Det prøver jeg å unngå. Når det først er slag på denne måten ville jeg tro at det fort gjort å slå nedi med potta, og det kan muligens bli litt fatalt akkurat her. Imidlertid hadde jeg følelsen av at det gikk fortere og var mye råere når jeg slo igjennom, men jeg bestemte meg for å bare åpne smekken, men å ikke ta den helt ut denne gangen. Jeg er også litt plaget av min dyre veiplast. Jeg er vel ganske sikker på at jeg kan kjøre ganske mange runder uten å velte med litt småsladder og skraping av potte og fothvilere, men før eller siden vil det vel da skje noe. Jeg lurer litt på å skaffe meg en billig erstatningskåpe for å kunne føle meg litt friere på banen. Jeg har nok på følelsen at det er når man tar i det lille ekstra og det likevel går bra, at det blir virkelig sinnssykt morsomt. Jeg kunne nok også tenkt meg en egen skiltløs sykkel til banekjøring, men det er nok for dyrt foreløpig. Det er som vanlig dyrt å være fattig.

Etter dette følger rettstrekket som er noe lenger enn på Rudskogen. Visstnok kom de fleste opp i rundt 220 på slutten av rettstrekket. Ryktene fortalte at man kommer opp i rundt 185 med 250. Jeg er notorisk dårlig til å se på speedoen når jeg kjører på bane, så jeg får bare stole på dette. Banen er i grunnen ganske lik Rudskogen i hastighet og krapphet på svingene. I motsetning til Rudskogen er den imidlertid ikke kuppert, så man kan lett se gjennom alle svingene.

Resten av dagen gikk med til videre trening på samme måte. Jeg klokket noen tider, og fant ut at jeg lå på rundt 1:25. De i RR-gruppa lå stort sett mellom 1:16 og 1:23. Etter en hel dag med banekjøring var de fleste totalt utslitt. Vi avsluttet med en fellesmiddag for alle wobblerne på en pizzeria, før vi gikk relativt tidlig til sengs.

Dagen etter var det første vi så da vi kom til banen en relativt solid røyksky. Noen hadde nemlig tent på kontorbyggningene ved banen, som var brent ned til grunnen. Litt rart, siden det hadde regnet store deler av natten. Banen var fortsatt våt, men det var opphold. Etter noen timer hadde vi imidlertid kjørt banen helt tørr, og det kunne da kjøres som vanlig. Under kjøringen på den litt fuktige banen hadde jeg tatt for meg s-svingen, og tatt tiden gjennom denne på forskjellige måter. Senere tok jeg også tider på hele rundene, for å se hvordan det gikk nå som jeg var litt bedre kjent med banen. Jeg slet litt, men begynte til slutt å få flyt og begynte å komme ned mot gårsdagens nivå. Da så jeg plutselig en sykkel som lå ute i grusen i storsvingen, med sykebilen som kom opp ved siden av. Folk i RR-gruppa velter jo ustanselig, så jeg tok ikke dette veldig tungt. Dessuten var jeg jo på vei til å få en bra rundetid, så jeg freste videre. Da jeg neste runde kom rundt og så at han lå rett ut på en båre mens de viftet med hendene foran ansiktet hans, ble jeg vesentlig mere nervøs. Det er en ekkel følelse å se noen man kjenner ligge på denne måten, uten at man vet hvordan det har gått. Senere fikk jeg vite at han hadde blitt bedt om å legge seg ned og slappe av litt, og at de bare drev og gravde sand ut fra hulrommet mellom brillene og øynene hans. Etter en kort tur inn på sykestua var vi ganske lettet over å se at han kom gående like hel bort i depoet.

Dette var den første velten i skiltgruppa for A-kurset denne sesongen(det var visstnok en på B-kurset også), og Gunnar(sjefinstruktør) var merkbart stresset av at den gode statistikken hans kunne bli ødelagt. Folk velter riktignok hele tiden i RR-gruppa, men det er vel viktig for rekrutteringen til kurset at risikoen ikke er så høy, dersom man ikke ønsker det. Det er vel neppe så gunstig ovenfor forsikringsselskapene heller, dersom det kommer flere forsikringsoppgjør på en sesong. Derfor fikk alle beskjed om at dersom vi hadde tenkt til å drive og velte fikk vi jammen gjøre det i RR-gruppa. Og, dermed fikk jeg løst min første lisens for banekjøring. Riktignok bare en endagslisens. En av instruktørene fortalte meg også at ut i fra hvor squidly mine målsetninger er på disse sidene, så ville jeg uansett bli bedt om å ta en tur over i RR-gruppa. På direkte spørsmål fikk jeg imidlertid bekreftet at jeg hadde klart målsetningen min etter at jeg fikk kjeft forrige gang, nemlig å ikke kjøre forbi noen med mindre de slapp meg fram. Jeg synes å huske at ordet "eksemplarisk" ble brukt.

Jeg regner med at jeg kommer til å pendle litt fram og tilbake, for å få med meg øvelsene og veiledningen i skilt-gruppa, og det skulle visstnok være helt greit.

Nå viste det seg at min første inntreden i RR-gruppa skulle bli akkurat i det passet hvor man kjørte race. Først var det noe runder oppvarming, så var det prøvestart, og en runde rundt banen. Så gikk starten. Tror løpet var på rundt 10 runder. Jeg ville vært skeptisk til å starte i løp dersom det ikke var for at det bare var 6 personer i RR-gruppa nå. Og, bare en av disse var rask nok til å ta meg igjen med en runde før løpet var over, så da var jeg ikke så mye i veien. I starten ble jeg selvfølgelig parkert med 40 meter av alle de andre, som kjører firetaktere fra 600ccm og oppover. Det er sikkert mulig å gjøre en bra start med en 2-takts 250, men det er jammen ikke lett. Det ble liksom litt mer fres over sakene nå, fikk litt mer følelsen av fart, action, racing - Vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men det var helt klart et steg opp i underholdningsverdi. Jeg kom faktisk ikke sist, da det var en som var elskverdig nok til å kjøre litt saktere enn meg. Etterhvert begynte jeg også å ta innpå han foran, etter som jeg forbedret rundetidene mine. Siste runden var jeg nede på 1:21.7, som var en større forbedring enn jeg hadde ventet. De raskeste førerne hadde nå kjørt på rundt 1:14. Rett før slutten av løpet gikk jeg også tom for bensin i enden av rettstrekket, men kom meg rundt ved hjelp av at motoren gikk resten av runden på en sylinder. 16 liter på 18 mil er ny rekord i bensinforbruk.

Neste pass i RR-gruppa var jaktstart. Nå regnet de ut hvilket handicap vi skulle ha ut i fra hvilke rundetider vi startet med, sånn at vi teoretisk sett skulle komme i mål på likt. Visstnok var dette mere publikumsvennlig. Jeg kjørte ut først(på grunn av datafeil i sekretariatet). Psykologisk sett var selvfølgelig dette en situasjon med betydelig mere press enn løpet tidligere, da jeg kjørte for meg selv. Det framstod som ganske opplagt at jeg kom til å ha stor sjanse for å tryne nå. Derfor bestemte jeg meg for å ta det litt med ro, og hevet derfor rundetidene med ca. 2 sek. i forhold til de raskeste rundene i det første løpet. Beste tid nå var 1:23.2.

Dette var betydelig kjedeligere, for det fjernet alle tendenser til hjulslipp, wobble og skraping av fothvilere. Men, nok er nok. Det kan være greit å prøve å stabilisere seg før man går videre. Det mest interessante her var forbikjøringene da folk tok meg igjen. De fleste foregikk ved innbremsingen til svingene. Dvs. at man legger seg på innsiden og bremser sent. På den måten ødelegger man svingen for både seg selv og den man kjører forbi, men man kommer forbi. Dersom man er rask nok, vil da ikke den som nå er bak ha sjansen til å gjøre det samme tilbake i neste sving. Dette fungerte ypperlig. Akkurat dette kan jeg bli vant med. Dessverre fikk jeg bare prøvd to forbikjøringer, mens jeg fikk adskillig mere trening i å bli forbikjørt.

Etter dette passet var jeg faktisk så utslitt at jeg droppet det siste halvtimes passet. Jeg hadde vel også en følelse av at man bare bør forbedre seg så mye på en gang uten å la det synke inn. Så jeg la inn årene, var fornøyd med å ikke ha veltet nå heller, og bestemte meg for heller å ta nye skritt neste gang.

Det viktigste jeg skal jobbe med neste gang er å komme på med gasspådraget med en gang. Jeg sliter forsatt med at jeg er for treg til å møte med gassen. Jeg møter ikke med gassen før jeg er helt nede, og faktisk ikke før en god stund etter det. Det blir litt sånn at jeg venter til jeg er helt nede, og kan vurdere hvor mye jeg har å gå på i svingen, før jeg gir gass i det hele tatt. Det jeg ser for meg, er at jeg klarer å slippe bremsen samtidig som jeg pusher i styret og møter med gassen. Jeg forestiller meg at det vil være utrolig deilig i det øyeblikket jeg får dette til å bli en sammenhengende bevegelse, at jeg da vil få følelsen av at det sitter. Jeg er faktisk ikke helt sikker på om jeg noen gang kommer til å få til dette, men man kan da i det minste prøve.

Så var det avsted hjem igjen på 31 kjedelige mil rett fram. Her fikk vi også selskap av en mindre ekshibisjonistisk DoDer som har klart det kunststykket å være med på Wobble uten å være med i DoDRT, nemlig DoD#2031. Han nektet av prinsipielle grunner å smile på bildet. De fleste holdt på å sovne på veien hjem, så vi var enige om at det sikkert hadde vært like lurt å ha en bil å transportere sykkelen i til de 150 milene med transportetapper i forbindelse med turen til Knutstorp og Anderstorp.

- Morten , DoDRT#001