[Tilbake]

Andre erfaringer

Bilder


Morten - nå også med racing-kåpe.


Morten og propell-tvillingene: Werner og Kenneth.


Morten lowsider i et RR-løp


David viser hvorden det skal gjøres.


"Jeg vil, jeg vil men jeg får det ikke til?"


Ryggen til KAS - det eneste man ser


Lucas (RR-fører) rekker en liten wheelie før innbremsningen til hårnålen


Tor med David hakk i hæl

Knutstorp 20.-21.07.98

Slik det fortonte seg for Morten

Så var vi klar for fire hele dager med banekjøring i Sverige.

KAS hadde kommet med den geniale idéen å ta båten ned til Helsingborg, så vi møtte friske og uthvilte etter å ha sluppet den kjedelige 60 mils kjøreturen ned E6. Jeg hadde nå fått tak i en brukt racingkåpe som jeg har fått skrudd på. Da ville jeg i det minste spare den dyre plasten min, dersom det skulle skje noe. Jeg hadde også hevet forspenningen bak i et håp om å få litt bedre bakkeklaring i svingene, men jeg var litt usikker på om dette ville ha negative konsekvenser for fjæringen.

På gjennomgangen på morgenen fortalte Gunnar K (sjefinstruktør) at han hadde snakket en av dem som var ansvarlig for banen. Han hadde da kommet med det oppløftende/avskrekkende utsagnet: "Her på Knutstorp skjer det alltid noe." Han hadde ikke spurt mer etter det. Knutstorp er visstnok også kjent som Sveriges Nürburgring, med alt hva det innebærer. Dvs. kraftig kuppert, liten sikt, sinnsykt morsom og svært liten sikkerhet. Og dette viste seg å stemme bra. Første runden jeg var ute på banen, fikk jeg akkurat de samme assosiasjonene som jeg fikk på de 3 rundene jeg har på Nürburgring, nemlig: "Mamma, jeg vil hjem!" Jeg hadde jo en del øvelser som jeg hadde begynt på i Karlskoga, og som jeg skulle drive med nå. Karlskoga er nemlig en bane som er veldig fin for å drive med spesielle øvelser ettersom alt er flatt og oversiktlig, og selve banen er ganske ukomplisert. Nå fant jeg imidlertid ut at jeg måtte konsentrere meg om å bare finne ut av hvordan jeg skulle komme meg rundt banen og holde meg på hjulene.

Banen kan ikke som banen på Karlskoga beskrives som en sammensetning av flere hendelser. Jeg ville nesten heller beskrive den som en eneste stor hendelse med et rettstrekke. Det er svært få strekk mellom svingene, noe som gjør at det er vanskelig å få utnyttet motoreffekten i store sykler. På denne banen tror jeg faktisk at 250'er er minst like raske som 600'er, noe jeg for så vidt også kunne se av rundetidene mine i forhold til de beste, relativt til andre baner.

Etter rettstrekket går banen inn i en sving som går i ca. 6K rpm på 3. gir. Så går det over i en liten akselerasjon med innlagt en lang venstresving der jeg ikke fikk opp nok fart til å ha skikkelig nedlegg. Deretter er det en høyfarts høyre venstre kombinasjon som går i ca. 140. Her har man en fin betongvegg ca. 1 m fra banekanten dersom man skulle finne på å kjøre ut. Deretter går det nesten direkte over i en krapp venstre på 2.gir, som går rett inn i en krapp oppoverbakke som er kanskje 30m lang. På toppen av denne er det en knekk, der det gjelder å holde forhjulet nede, sånn at man rekker å bremse før man går inn i en sakte 180 graders høyre som går rett over i en 90 graders venstre (jeg girer til 3.gir før denne). Så er det ca. 20m rettstrekke før en 90 graders høyre der banen går inn i en nedoverbakke i svingen. I utgangen av denne svingen har man plassert en fast hindring med noen dekk på ca. en meter fra banen, sånn at man skulle ha god sjanse til å slå seg helseløs her. Etter nye 10m rettstrekke er det en "kraftig" knekk der banen går rett ned. Dersom man løfter forhjulet for mye her, tror jeg det kan være veldig spennende å se om man klarer å bremse før banen går rett inn i en 210 graders høyresving raskt etterfulgt av en dosert venstresving på ca. 120 grader og en liten høyresving før man kommer ut på rettstrekket. I utgangen av denne siste svingen har man selvfølgelig også satt opp et langt betonggjerde 1 m fra banen. På denne banen tror jeg faktisk at man kan kjøre skikkelig fort dersom man bare tør. Det gjorde ikke jeg. Jeg valgte meg i steden ut en del steder med god sikkerhet der jeg kunne ta i litt ekstra. Kanskje med unntak av at jeg enkelte ganger ble litt opphisset av at 250'en var meget konkurransedyktig gjennom høyfarten. Tidene til de raskeste i forhold til min tid tydet kanskje på at de var litt reserverte de også.

Øvelsene disse to dagene var de samme som på Karlskoga. Jeg kjørte nå i RR-gruppa hele tiden, men var med på bremseøvelser i skiltgruppa. Jeg hadde nå funnet et sted jeg kunne presse inn kneet i tanken mens jeg henger ut og bremser. Dette fungerte for så vidt bedre enn jeg hadde trodd, sånn at jeg fikk vekk mye vekt fra hendene. Jeg øvde disse to dagene også en del på å ha kneet inne og presse mens jeg bremser, for så å ta det ut i det jeg svinger. Før har jeg bare hatt kneet ute under bremsingen også. Overraskende nok begynte det å gå ganske automatisk etter de to dagene på banen.

Opplegget i RR-gruppa er noe sånt som: Bli kjent med banen, fritrening, race, utbremsingstrening, race, fritrening. Utbremsingstreningen er ganske artig, dersom man finner noen å kjøre sammen med som man er ganske jevn med. Det foregår sånn at to og to ligger ved siden av hverandre på rettstrekket i samme fart. Den som bremser sist og hardest, og kommer først gjennom svingen har vunnet.

Allerede på 3 runde av det passet der vi skulle bli kjent med banen var det en som veltet i RR-gruppa. Han var uheldig og ble truffet av sykkelen bak som kjørte over ham. En stund så det ikke så bra ut, da han ble kjørt til sykehus for natten. Han var ved bevissthet, men hadde fått en kraftig hjernerystelse. Vi lurte på om han hadde brukket kravebeinet, men heldigvis var alt like helt. Han var ute neste dag, men kunne nok likevel ikke kjøre på en stund, pga. hjernerystelsen. Dårlig start på 4 dager i Sverige for hans del. Dette satt nok også litt i bakhodet for noen en liten stund etterpå.

I passet etter var det fritrening, og jeg begynte alt å få ok dreis på banen. Etter noen runder ble jeg tatt igjen av noen raskere førere i akselerasjonen til høyfarten. Jeg klarte da lett å ta dem igjen i høyfarten, og i 180 graderen på toppen av bakken lurte jeg litt på hvorfor de kjørte så sakte. Da plutselig forsvant bakhjulet mitt ut under meg. Det var ikke noe forvarsel, sånn som jeg alltid hadde fått før. Sykkelen bare la seg sakte ned. Jeg hadde kneet i asfalten da jeg veltet, så jeg skled bare bortover etter sykkelen med mesteparten av vekten på skrapeklossen. Heldigvis rakk han som kom bak å svinge utenom. Siden jeg bare hadde 60 da jeg veltet, stoppet jeg etter få meter, før jeg hadde sklidd ut av banen. Heldigvis var Thomas på flaggpost akkurat her, sånn at det faktisk ble tatt bilde av velten mens jeg sklir. Jeg er her gjemt bak de syklene som kjørte så sakte i svingen, mens vi bak ser de to syklene som klarte å unngå å kjøre på meg. Når man så spør seg om hva som går galt, har jeg kommet til at det ikke var noe jeg gjorde. Jeg kjørte samme spor som alle de andre gangene, og jeg hadde ikke veldig mye nedlegg. Det var langt igjen til noe på sykkelen ville skrapt. Flere av de andre hadde også hatt hjulslipp i den svingen like før, og rett etterpå var det en i skiltgruppa som skled ut her. Den eneste som veltet i skiltgruppa på de 4 dagene i Sverige. Teorien er vel da at det lå noe oljerester på banen her, og etterpå ble det da også sanert i denne svingen. Det eneste jeg klarer å lære av dette, er at det kan være lurt å forsøke å følge med på banen for å se om man kan se antydning til oljesøl. Heldigvis var det ikke mye som ble skadet. Racingkåpa gav avkastning fortere enn jeg hadde regnet med. Det ble noen riper her, men det er jo derfor man har den. Litt sliping på eksosanlegget ble det også, men det må man nesten regne med det også. Jeg brakk bremsehendelen, men jeg hadde heldigvis med meg et ekstra sett med hendeler. Det var et råd vi hadde fått fra Erik (instruktør), og det kom godt med. Uten den hendelen kunne det godt hendt at jeg ikke hadde fått kjørt så mye den helgen. Selv var jeg nesten helt uskadet. Jeg slapp fra det hele med et skrubbsår og en litt øm fot som hadde blitt klemt litt før sykkelen gled avgårde.

Dagen etter hadde jeg som vanlig mitt beste pass i det første passet på morgenen når vi kjørte fritrening. Jeg noterte bestetid 1:13.3, som viste seg å bare være i overkant av 5 sek saktere enn tiden til de beste. På Karlskoga var jeg 8 sek etter, og på Rudskogen er jeg 10 sek(?) etter, så det er helt klart at dette var en bane som passet både meg og 250'en, selv om jeg var passelig nervøs for den dårlige sikkerheten på banen. Her kunne jeg nok heller ikke skylde på at 250'en var tregere enn de andre sine sykler. Jeg tipper at den faktisk er raskere på denne banen. Det betyr jo også at de raskeste er minst 5 sek raskere enn meg pr. runde, uavhengig av sykkel. Og det, det er faktisk en hel del.

I racet etterpå klarte jeg 5 x 1:14 runder på rad, da jeg da jeg drev og skulle ta igjen han foran. Det er ganske bra for meg, siden jeg har en tendens til å kjøre alt for sakte i løp. Jeg antar det kommer av at jeg ofte tenker bare "fort, fort, fort", og at det egentlig ikke hjelper stort. Dessverre begynte han foran å kjøre noe fortere, samtidig som jeg fikk bakhjulsslipp i den svingen jeg veltet, 2 runder på rad. Dermed tok jeg det litt mer med ro, og gikk opp 1 sek i rundetid.

En av ulempene med å kjøre 250 på denne banen fikk jeg erfare i begynnelsen av løpet. Faktisk er det sånn at jeg, som kjører 1:14 runder, blir tvunget ned på 1:18 runder av førere som kjører 1:16 runder. Følg med, så skal jeg forklare. 1:16 førerne har 600'er, som drar fra meg med ca. 2 sek på sletta. Jeg kjører 4 sek fortere enn dem på resten av banen. Det som skjer er at de freser forbi meg på slutten av rettstrekka. Jeg er da ikke rå nok til å kjøre forbi, og blir liggende etter hele runden, og taper da 4 sek. Jeg har da en 1:18 runde. På rettstrekka drar de fra med 2 sek, for å notere en ny 1:16 runde. På slutten av dette rettstrekket blir jeg så tatt igjen av neste kobbel med 1:16 førere, så er vi i gang igjen. Sånn kan man faktisk bli kjørt i fra av et felt som kjører saktere enn en selv. Det eneste man kan gjøre er å henge på de siste som kjører forbi. Løsningen er selvfølgelig å dra forbi i svingene om og om igjen, men jeg har ikke helt presisjonen og erfaringen til å gjøre dette sikkert.

Resten av kjøringen foregikk uten særlig dramatikk, og vi sa hadet til Knutstorp og satte kursen for Aderstorp. Knutstorp er en bane jeg i ettertid kan si at jeg er veldig glad for å ha kjørt på, men at jeg ikke er sikker på om jeg vil dit igjen. Høres ut som ringen, ikke sant?

- Morten , DoDRT#001