DoD Racing Team

-

-

 

 

Rudskogen 08.05.00

Av: Elisabeth B. Dahl

Jaha, så var dagen kommet. Etter en laaang arbeidsdag hvor tanker som " Dette er skummelt! Hvorfor betaler jeg penger for å lemleste meg selv og ødelegge sykkelen min, jeg kommer jo til å kjøre ut i første sving!" svirret rundt i hodet på meg, kom jeg meg da endelig ut av kontoret og ut på veien. Full fart ut til Rudskogen - nå var det ingen vei tilbake! Støytesten gikk fort og greit i og med at jeg har originalanlegg på min kjære Tordenpus og Gunnar & Co hadde litt dårlig tid. Jeg fikk ikke ruse i mikrofonen engang, måtte bare si navnet mitt og kjøre pent forbi. O skuffelse. Siden ble vi delt inn i grupper, og jeg fikk Anne som instruktør og Darcy, Ingunn og Trond som medelever. Vi fikk komme ut på banen med en gang, og kjørte et pass i luntefart, noe som ikke var meg imot.

Jeg hadde flaggermus i magen av nervøsitet og så for meg sykehusopphold og deformert sykkel som resultat av kvelden, men da vi hadde kjørt en runde skjønte jeg jo at jeg hadde tatt feil. Dette var jo gøy! Jeg bremset som en tulling foran hver sving de første ti rundene, men etter hvert skjønte jeg at det ikke var nødvendig og konsentrerte meg om å legge ned sykkelen en smule og gi gass i stedet. Så mye lettere! Så mye morsommere! Jeg ble helt hekta og hadde ingen planer om å kjøre ut i depoet da vi fikk ruteflagget. Jeg ville kjøre mer! Men ut måtte jeg jo, og da jeg ble stående og se på mer erfarne førere og racingfolket så jeg jo hvilken pingle jeg er. Huff. Men jeg trøstet meg med at dette var første gangen og at jeg ville lære flere kule ting jeg også, så jeg kjørte de neste passene på gåsemorvis og var såre fornøyd med å få gi på litt på langstrekket.

Så etter fire pass på dette viset var det på tide å vende snuten hjemover for en sliten motorsyklist og en Thundercat med spor på dekksidene, som en stolt eier viste frem til alle som kom forbi. Håkei, de bittesmå merkene var kanskje ikke all verdens, men de beviste i hvert fall for meg at jeg hadde hatt et par mininedlegg som kanskje kan bli til et kneskrap en dag... Ser frem til neste gang!