DoD Racing Team

-

-

 

 

Rudskogen 17.04.00

Av: Børge Berg-Olsen

Etter en lang og forventningsfull vinter ankom endelig dagen der vi skulle begynne å kjøre på bane. Skyene lå lave, tunge, og proppfulle av regn. Dette lovet virkelig bra for dagens kjøring. Vi skulle ihvertfall få prøve oss på regn. Noe som nok ganske sikkert kan være en nyttig erfaring etterhvert.

Lydtesten gikk som forventet: Clementine gikk over grensen på 102 db(A) som er det som er lovlig på banen. Selv om jeg hadde pakket om pottene etter alle kunstens regler lørdagen i forveien. Clementine ble målt til 103 db(A). Jeg fikk beskjed om å vente til Gunnar kom av banen og kunne konsulteres om jeg skulle få lov til å kjøre likevel.

Det første passet ble kjørt uten at jeg fikk lov til å være med. Jeg stod på sidelinjen og tittet på mens regnet silte ned. De andre kjørte pent og rolig etter gåsemor Gorm som viste de andre rundt banen. Da de kom inn igjen, fikk jeg fatt i Gorm og han diskuterte litt med Gunnar.

Det ble bestemt at vi skulle prøve å måle på nytt, men da med riktig turtall. Målingen viste da 100-101 db(A). Godkjent, men jeg fikk beskjed om å ta det med ro på rettstrekket. Greit nok, følte ikke behov for å gi gass på det føret som var. Neste gang blir det nok orginalt eksosanlegg.

Det ble ropt opp til neste pass, og vi skulle rullere på å ligge først. "Jahapp! Best jeg legger meg et stykke bak i køen da, slik at jeg ihvertfall får kjørt noen runder før jeg skal lede an," tenkte jeg. Godt var det. En ting å gå rundt banen å se hvordan den er, en annen sak er å kjøre. Det ble veldig mye å passe på, og jeg trivdes ikke særlig godt på glatta.

Spesielt var det glatt i S-svingen, og de fleste hadde nok småslipp på forhjul og bakhjul der. Enda var den en kar som mente at det gikk litt for sakte og følte vel at han gjerne kunne kjøre fortere. "Ja, for dekkene er jo glovarme nå i dette regnværet og denne temperature," ironiserte Gorm og frarådet på det sterkeste å bli for kjepphøy.

Vi fikk litt personlig hint om hva vi burde prøve på neste pass, og ikke uventet fikk jeg høre at jeg var for stiv i armene og jeg burde slappe av litt mer. Det visste jeg fra før, og det er noe jeg konstant jobber med når jeg kjører på vei. Det er vanskelig å legge av seg, men jeg håper å få plukket det av meg i løpet av Wobble-sesongen.

Alt i alt følte jeg vel at den første turen på banen var mer en introduksjon til det som kommer, og bli litt kjent med hva det vil si å kjøre på bane. Det var alt for mye å konsentrere seg om på en gang til at jeg klarte å huske på halvparten. Diagonaltrykk, hangout, gasspådrag, girvalg, sporvalg, blikkplassering, bremsing - og nå har jeg sikkert glemt mye annet.

Etterhvert ble det veldig kaldt, og veldig vått. Så jeg bestemte meg for å dra hjem før jeg frøs nepene av meg. Turen hjem forbigås i stillhet... jeg tror jeg tenker meg om flere ganger før jeg kjører 8 mil i kaldt regn.