DoD Racing Team

-

-

 

 

Rudskogen 28. - 30.04.00

Av: Morten Becker-Eriksen

Så var endelig dagen der. Ny sykkel, banesykkel. Mange timer med mekking for å tilpasse gamle skeive deler på en ny ramme. Plastring av kåper og arbeidet for å skaffe meg litt ekstra bakkeklaring. Nr. 66 var klistret på og alt var ferdig nå var det endelig banen som skulle til pers.

Jeg ble plassert i en gruppe med André Løwen som instruktør. Og det meste av den første dagen gikk med i gåsegang bak ham. Det fungerte omtrent som ventet; Noen kryptiske forklaringer om hvordan man skulle kjøre og en "Løwe" som var høyt og lavt rundt oss. Jeg fikk da heller ikke en eneste kommentar eller tilbakemelding.

Motoren skulle kjøres inn og gåsegang systemet var utmerket til dette. Varierende turtall og hyppige girskift samt et lavt tempo ga en grei start på innkjøringen. Verre ble det under den friere treningen og starttreningen på slutten av dagen.

Kjøringen gikk greit, jeg merket jo at jeg var litt rusten men ting falt på plass etter hvert. Jeg storkoste meg i storsvingen og fikk noen lette subb der mot slutten. Det eneste som ikke var som i fjor var mitt seilende bakdekk. Sprekker og dumper, gassing og bremsing, det hadde liksom ikke noe å si, dekkene satt som klistret uten å flytte seg sideveis så mye som en millimeter. D207*GP* oversteg forventningene i massevis. De var splitter nye og ble lagt på før teorien på Fredag. Rundetidene kom etter hvert ned på stabile 1.12 runder som nok var den farten jeg likte meg på i fjor. Jeg var derfor ganske fornøyd med farten etter dag 1. Det eneste skåret var en plagsom risting i fronten under enkelte nedbremsinger. Starttreningen gikk med varierende hell og jeg var stadig på bakhjulet på 1. og 2.gir. Clutchen var ny og hogger enda ikke som mange VTR clutcher gjør. Uansett start fant jeg ut at jeg lett kunne ta en bunke med førere i første sving. En gang var så jeg en Kawa drifte ut mot meg men følte likevel at jeg hadde kontroll da jeg hadde langt fra max nedbrekk og godt med plass til venstre for meg. Som i annen tilsynelatende kaotisk trafikk følte jeg at det å være forutsigbar og konsekvent var det viktigste. Det var relativt greit å plukke ut (de andre) kamikaze førerne og holde god avstand til disse.

Dag to kom med regnvær som selvfølgelig startet for alvor 2 km fra Rudskogen. Det ga seg imidlertid like etter at jeg kom frem og det så litt lysere ut i syd. Innen første pulje skulle ut var det bare litt fuktig enkelte steder og når vi skulle utpå var det helt tørt. Resten av dagen ble like varm og fin som den første. Vi fikk nå stort sett kjøre som vi ville og jeg fant ut at litt trafikk var helt ok. Det ble en utfordring i det å gjøre pene, udramatiske forbikjøringer før svingene eller ut av svingene. GP dekkene imponerte stadig og jeg hadde stadig nedbrekk og manøvre som helt klart var en forbedring fra i fjor. Det viste seg også i rundetider da jeg etablerte meg på 1.11 runder med en runde på 1.10 tallet som bestetid på tross av en stadig verre risting under nedbremsing som nå klart la en demper på meg.

Jeg bestemte meg for å sjekke styrelageret på grunn av ristingen men ble avbrutt av noe teorisøl og rakk så vidt å få på delene før neste pass. Vel på plass i banedpot klar for utkjøring kom den første ordentlige velten, en klassisk high-side ut av despotsvingen. Fyren slo hodet hardt i bakken og var muligens ute noen sekunder men kviknet til og etter legesjekk var han borte å kikket på sin overraskende lite skadde 916. Vel i gang med passet gikk det omtrent som sist og jeg fikk flere runder på 1.10 men ristingen vedvarte. Nå startet jeg skruing med en gang jeg kom inn i depotet og kom så langt at jeg skulle løsne øvre trippelklamp fra gaffelbena da jeg stoppet opp. Det er ikke så rent lite pinlig å innrømme at jeg faktisk hadde glemt å skru til det høyre gaffelbenet og bolten der var nå helt borte, samtidig var den leppa som går rundt gaffelbenet og som man trer bolten gjennom for å stramme til, bøyd ut 3 - 4mm . Ny bolt inn og styrelagersjekk ble droppet.

Neste pass var "løpet" og jeg var litt lei for ikke å ha fått prøvet bremsene før dette. Det deles ikke ut medaljer og det er ingen offisielle plasseringer men en uoffisiell plassering hadde vært å håpe på likevel. For første gang stillte jeg opp først i gruppa mi for å få best mulig startposisjon. Og det fikk jeg da også.

Her følger en nøytral beskrivelse av løpet basert på egne inntrykk:

Pole posission til MBE på sin Honda VTR1000F med utfordrer JoHs med sin Aprilia Mille R på plass nummer 2.. Nå skulle det avgjøres om gode dekk, vilje til å vinne og en "krasjbar" banesykkel skulle vinne over overlegene kraftresurser samt det ypperste i fjeringskomponenter, men med Macadam dekk og vilje til å kjøre sykkelen hjem på egene hjul. Starten gikk og kraftresursene vant den biten men VTRn hadde sin beste start noensinne selv om den var 1/10 for sent i gang og hadde et nydelig 5cm løft på 1. og 2.gir og lå rett bak Aprilia inn i første sving.

Det ble med en gang tydelig at Hondaen ville forbi. Allerede inn i første høyre på S-ene kom VTRn opp på utsiden og litt forbi, men ugunstig spor ga en hard oppbremsing inn mot venstre. Der hadde Apriliaen et godt spor og dermed lå de to side om side også i denne svingen men ut av denne var det Hondaen som hadde beste spor og gasset seg forbi mot siste høyre og dro ut på slakteristrekket i ledelse.

Bremsene skulle testes og det ble de. Ingen risting bare et herlig sug i det sykkelen reduserte farten ned til foreskreven inngangshastighet godt føre svingen. De neste to rundene ble kjørt i full konsentrasjon med vissheten om at både Aprilia, Kawa og Suzuki lå bak og jaget og ønsket seg luft-trofeet. Etter runde tre snudde MBE seg midt på rettstrekket og det var med lettelse at han så nestemann fortsatt lå langt inne i storsvingen. Kan dette likevel gå? Går det an å vinne med en sykkel som importøren nektet å selge som banesykkel fordi man måtte være sinnssyk for å velge noe slikt til banekjøring? Kunne MBE med latterlige 1.10 under tidstreningen holde unna for hordene bak?

Det så faktisk slik ut. Den neste runden gikk i samme tempo. Så skjedde det som ikke skulle kunne skje: De langsomste backmarkerne ble tatt igjen. Lengden på løpet var laget slik at man ikke skulle kunne ta igjen noen, samtidig sto det at man kunne avblåse løpet dersom det likevel skulle vise seg at noen ble tatt igjen. MBE var derfor bekymret for at løpet skulle bli avblåst da han allerede på femte runde lappet de de første tre syklene. Men nei da løpet fortsatte og 5, 6 forbikjøringer senere passerte MBE mållinjen som NR.1.

Følelsen skal visstnok ha vært enorm. Hans første triumf på bane og Honda fikk sin velfortjente 1. Plass som produsent.. Vel fornøyd trillet han inn i depotet der han ble omkranset av sitt team og andre nysgjerrige. Tidtaker og teamsjef Johnny så på MBE med uutgrunnelige øyne før ansiktet sprakk i et smil og så sa han bare "1.07.61". Plutselig var det forståelig at alle andre ble liggende bak, det var likevel en stor overraskelse at han skulle forbedre sin egen rekord med 3 sek. under dette passet.

Luft-troféet ble mottatt når MBE så fotografen Rene Skaret i depotet. "Du får legge ut alt du har av nr 66 da" sier MBE. "Ahh, det var den sorte det? Den gikk fort den! Den har jeg nok flere gode bilder av. Om en uke til 14 dager kommer de på racing.no" sa skaret. MBE mumlet noe om at VTR er rask den ja og holdt luft-trofeet høyt hevet over hodet der han tok i mot hyllesten fra publikum.