DoD Racing Team

-

-

 

 

 Rudskogen 06.06.01

Av:Morten Becker Eriksen

Så var det endelig tid for sesongstart. Ny sykkel og lisens av dagen 42k fattigere bar det ut på banen med min "nye" Aprilia RS250. Egentlig en '98 som har gått 350mil på bane. Jentene har fritt dekksvalg så på denne satt det nesten nye Pilot Race. Vel vitende om skrekkhistoriene om glatte piloter tok jeg det veldig med ro. På den første hele runden stusset jeg over litt urolig bakpart i første høyre inn i Sene. Tok det veldig pent inn i venstre på 2.gir som vel er i laveste laget i Sene, men jeg tok det jo med ro. Lett pådrag i midten av svingen la jeg den ut i myk men meget brei sladd. Higside tilbudet som burde ha kommet uteble da den like mykt dro seg inn igjen når jeg slapp opp på gassen. Jeg forsto ikke bæra og dro rett i depotet for å finne feilen, om det var punktert dekk eller hva det kunne være. Vel inne kunne jeg bare fastslå at dekkene og hjulene var ok de men nå la jeg merke til et bredt bånd av klint gummi som lå på venstre siden av dekket. Jeg antok at dette måtte ha noe av skylden for tilbudet. Baloo lå forresten bak meg i Sen og kunne ikke begripe hvorfor jeg ikke tok imot et slikt uimotståelig tilbud. Han var overbevist om at han hadde takket ja. Personlig synes jeg det er alt for tidlig å takke ja til tilbud etter å ha kjørt sykkelen totalt i to minutter selv om det er aldri så godt. Da kommer det sikkert enda bedre tilbud jeg kan vurdere senere.

Utpå igjen: Med hendelsen i minnet stolte jeg ikke på veigrepet i venstresvinger og oppvarmingen gikk tregt. Men etter en fire fem runder økte farten langsomt. Jeg var merkbart rusten men det var delig å kjenne at noe satt igjen. Nå gasset jeg pent i overgangen til storsvingen la sykkelen over og la kneet forsiktig i bakken. Det var en god følelse og noe jeg har lengtet etter utover våren :-) Verre var det med kondisen og anspentheten. Jeg var helt kjørt etter 10-15 runder. Det der var for ille, jeg må legge meg i trening.

Vel ferdig med første pass var det frem med fil. Med denne filte jeg av det meste av den klinte gummien og satt ut på andre pass. Igjen holdt jeg lenge igjen og var livredd i venstre svinger. Men etter forsiktig føling kunne jeg fastslå at filingen hadde hjulpet. Ingen flere sladder bare noen små uroligheter, sikkert etter gummi som lå igjen. Jeg tok noen rundetider og lurket rundt på 1.10 tallet. Greit nok. Men så kom Chris forbi. Vel... dette måtte testes. Heiv meg på etter depot-svingen og hang på. Storsvingen gikk veldig greit og i utgangen var han et tidel eller to tidligere på gassen, men antagelig ikke mer enn det tidelet jeg allerede lå bak. Utover langsletta holdt jeg følge som en skygge og dermed var kreftene testet, og godkjent. Nå har jeg ikke daukjøring å skylde på lenger. Han dro fra med tøffere forbikjøringer raskere venstre og færre bomgireinger. Bomgiringene var det ganske mange av. Hadde problemer med å senke farten nok mellom hver nedgiring og for den saken skyld å telle gir. Noen justeringer og det vil sitte.

Tredje og siste passet gikk omtrent som andre, dog med noe bedreing i venstresvingene.

Sykkelen var lett å finne seg til rette på men jeg må slutte å bryte med den som om den var en stor VTR. Svingene gikk merkbart bedre over dumper og ujevnheter, og områder jeg skydde i fjor tenke jeg ikke over i år. Jeg kjørte bare over dem uten sykkelen brydde seg om det.

Takk til Chris som bidro med transport, bensin og verktøy.