DoD Racing Team

-

-

 

 

Rudskogen 02.06.99

Av: Kjell Arild Sandvik

I går var en bra dag!

Jeg fikk cibberen, og jeg fikk selv åpne esken og skru av rammen den står i. Det er en opplevelse jeg anbefaler alle som kjøper ny sykkel! Å være den første til å åpne opp og hilse din nye sykkel velkommen til sitt nye bosted er en kjempedeilig følelse! Der er flott å se den står der blank og urørt i kassen sin og myse opp mot det skarpe lyset som plutselig kommer inn i kassen. Sentimentalt javel, men det var nå en unik opplevelse uansett!

Vel, det var ikke mye som måtte gjøres med den, av med diverse beskyttelsesplast, inn med et par bolter, på med kåpeglass, fylle batterisyre, olje og bensin, og start opp. Speilene så jeg ingen grunn til å sette på. Rett på hengeren retning Rudskogen og ilddåpen.

Nå fylte ikke jeg suppe og startet opp før jeg kom til Rudskogen da. Og da ville den ville ikke fyre. Heldigvis kom det en kar bort som akkurat hadde opplevd det samme, og fortalte om den godt skjulte transportkranen for bensin under tanken. Da fyrte lille cibber rimelig kjapt, og alt var deilig!

På Rudskogen kjørte store deler av norgeseliten sammen med andre mer eller mindre gode førere, så jeg var jo litt skeptisk til å kaste meg uti dette infernoet med ny sykkel som ikke ennå har originale kåper og lykter. Men etter én runde smilte jeg trill rundt fire ganger!

FYTTIGAMPERÆVVA så vanvittig lettkjørt, stabil og og sikker den sykkelen er i forhold til VTR'en! Det er bare helt utrolig at det ikke er større vektforskjell mellom dem, det virker helt enormt. VTR'en er som en gyngete skøyte i forhold, og det er forresten min gamle Goof2 også. Jeg ble umiddelbart forelsket i lille cibber, vi fant tonen momentant. Jeg tenkte med meg selv mens jeg gliste fra øre til øre inne i hjelmen, "dette kommer til å gå fort!" At den manglet det brå og brutale bunndraget til VTR'en er faktisk en kjempefordel på Rudskogen, det gir større tillit til gassing ut av sving. I alle fall på det turtallet jeg befant meg på i går, men det vil muligens endre seg når jeg holder nålen høyere opp på skalaen. Det snodigste med CBR'en er at den virker mykere og mer komfortabel enn VTR'en, men i praksis er den allikevel langt mer stabil under innbremsing, nedlegg og fra side-til-side kombinasjoner. Jeg rørte ikke originaloppsettet på demperene, så det kan ikke være tvil om at de er bedre en de som er på VTR'en. Så stor vektforskjell er det dog ikke.

Uansett, jeg la jo endel bånd på meg, skulle jo kjøre den inn. Altså ikke full gass, og ikke alt for høyt turtall til å begynne med. Det første er nok det viktigste, og legger naturlig begrensninger på det siste. Dessuten hadde jeg nye, glatte dekk (D207 gateblanding), og altså originale kåper og lykter å tenke på. Det tok allikevel ikke mange runder før fothvileren subbet. Faktisk før hovedstøtten, noe som er skikkelig imponerende!

I det siste passet (jeg fikk kjørt 2,5 pass) ble jeg klokket til mellom 1.09 og 1.11 på noen tilfeldige runder. Jeg fikk ikke kjørt én hel runde uten å bli hindret av noen foran, og jeg var ikke over 10K omdreininger. Allikevel subbet høyre fothviler (samt kne selvsagt) i de fleste svingene, uten at bakdekket ble slitt helt ut til siden, det manglet et par mm. Ved denslags nedbrekk begynner VTR'en å bli ubehagelig, og vil gjerne logre litt. Goof'en var dønn stabil, og Dunlopene ga ikke det minste tegn til at de hadde tenkt å finne på noe tull. Fothvilerskrap var udramatisk og ble nesten naturlig, mens det begynner å bli skremmende på VTR'en. Vet ikke om VTR'en har fothvilerne lenger opp og tåler mer nedlegg, men jeg tviler på det, rundetidene tatt i betraktning. Jeg tror rett og slett jeg kjørte fortere i sving med Goof'en helt umiddelbart. Skikkelig gøy!