DoD Racing Team

-

-

 

 

Rudskogen 21.06.99

Av: Steinar Bang

Været denne mandagen var regn med sprette opphold. Banen var tørr når vi kom fram til Rudskogen men ble søkkvåt av et skikkelig skybrudd, før vi kom oss ut på.

Været ble bedre i løpet av kvelden og banen tørket godt opp før siste pass, men jeg merket meg at asfalten på Våler ser ut til å tørke mye kjappere. Jeg lurer på hvordan det har seg...?

Øvelsen denne mandagen var bremsetrening på langrakan. Den gjorde vi to og to i paralell. Det var satt opp kjegler vi skulle starte bremsingen ved og to av instruktørene sto på hver sin side og ga tilbakemelding etter hver brems.

Når jeg fikk konsentrert meg om tingene som skulle huskes på:

  • knekk i armene

  • knærne inn

  • forsiktig trykk som så blir gradvis hardere

  • av på gassen! Det virker som om jeg blir hengende med litt gass på, mens jeg bremser. En forferdelig uvane!

  • blikket opp og fram (her tipset Gunnar K. meg om å se på den første pappen i "Glomma Papp" på enden av rakan. Han sa at jeg burde finne meg P-er hele tida mens jeg kjørte) så fikk jeg etterhvert til å bremse så hardt at sykkelen begynte å stusse.

Ifølge Gunnar K. betød det at nå var det sykkelen som begrenset og ikke føreren. Og at jeg kunne nok tjene på å stramme litt opp på forspenninga (og returdempinga hvis jeg hadde).

Etter hver bremseøving med tilbakemelding kjørte vi på egen hånd rundt banen og stilte oss i kø for neste bremseøving. Så lenge det var vått var rundturen en skremmende opplevelse. Spesielt venstresvingen i S-en, slakteriet og depotsvingen hadde jeg respekt for. I depotsvingen fikk jeg faktisk en sidelengs slipp en av gangenen. Ikke noe behagelig i det hele tatt. Men når det begynte å tørke gikk det betydelig bedre enn forrige gang (som var en liten nedtur for min del)

Før jeg kjørte utpå idag, så gjorde jeg nemlig en banetilpasning: jeg bøyde speilene sånn at jeg ikke kunne se bak. Det hjalp utrolig på konsentrasjonen.

Dermed kunne jeg konsentrere meg om diagonaltrykk, dvs. push på indre styrehåndtak sammen med vekt på ytre fotpinne. Når jeg føler at jeg får denne teknikken til så dytter den meg over sykkelen og inn i svingen, slik at jeg legger meg selv mer ned enn sykkelen og ikke omvendt (noe som førte til fothvilerskrap på første Rudskogenkveld).