DoD Racing Team

-

-

 

 

Rudskogen 21.06.99

Av: Trine Lise Folvik

Dagens lille spenningsmoment for meg var lydtesten, jeg har hengt på en vakker oval Scorpion-potte. CBRen ble første gang målt til 99 dB med standardanlegg, men siden jeg syntes dette hørtes mye ut ba jeg om en ny måling forrige gang og fikk da 92 dB som hørtes riktigere ut. Men idag, med Scorpionen, målte den de 99 dB'ene jeg allerede har skrytt på meg. Så da klarer den også kravet på Anderstorp som er 102 dB.

Dagens øvelse var bremsing. Og banen var klissvåt etter et skybrudd rett før start. Det skremte meg faktisk ikke, jeg trente bremsing under tilsvarende forhold på Våler-banen i fjor og lærte da hvor forbausende hardt du faktisk kan bremse selv på vått føre. Ihverfall når du kjører rett fram. Første bremsing tok jeg pent, fra ca 50 km/t. Blikket opp, klemme beina inntil tanken, bruke rygg- og magemuskler til å holde igjen med istedet for å legge alt trykk på armene og klemme gaflene i bånn med mulig forhjuls-slipp som resultat. Fikk det til ganske greit, men fikk litt kritikk for å legge litt for mye trykk på armene. De neste bremsingene økte jeg farta og var oppe i ca 80 km/t. Dette føltes også helt udramatisk selv på det våte føret. Men, selv om det går greit å bremse på glatta, så er jeg skikkelig pinglete i svinger. Så rundt banen gikk det veldig sakte. Første runden konsentrerte jeg meg bare om å komme meg rundt. Men så kom jeg til å tenke på at jeg kunne jo bruke den lave farten til noe konstruktivt; dette var jo en ypperlig anledning til å virkelig tenke over sporvalget. Min sporvalg-filosofi er veldig enkel, den går stort sett ut på å kutte svingene mest mulig, gjøre runden rundt banen så kort jeg kan. Dette er muligens en feil enkelte steder, men etterhvert håper jeg å få kjøre bak en instuktør for å få noe å sammenligne med. Jeg koste meg i grunnen med den lave farten og sporvalgfilosofien min, jeg så Anna stå der og vifte med det rutete flagget sitt, men da jeg kom til Slakter'n hadde jeg glemt det og da jeg kom ut på depot-sletta så jeg Anna med det rutete flagget sitt igjen. Denne gangen husket jeg å kjøre av.

I det 2. passet var banen fortsatt våt, og vi skulle fortsatt bremse. Denne gangen skulle vi prøve med hang-out. Jeg prøvde dette et par ganger til hver side. Men selv om det ikke var så mye jeg hang ut, kanskje bare halve skinka, kjentes det helt merkelig ut. Her hadde jeg problemer med å finne forankringspunkter til sykkelen. Den føltes som en gele-aktig ubestemmelig masse mellom hendene på meg. Dette må jeg nok tenke litt på og ikke minst trene på.

Etter dette tørket banen opp og jeg økte farten til 90-100 km/t før brems. Dette gikk også helt greit, men fortsatt legger jeg litt for mye trykk på armene. Jeg har alltid lært at man skal ha stive armer ved bremsing så det tar nok litt tid før jeg har omprogrammert meg. Bakbremsen rører jeg overhodet ikke, noe Erik heller ikke ville jeg skulle gjøre. Jeg bestemte meg for å slutte å bruke bakbrems etter et par panikk-bremser for 2 år siden hvor jeg klemte til med full tyngde på bakbremsen med kjempesladd som resultat. Etter dette har jeg konstant kjørt med tåballen på fotpinnen og nesten helt glemt at bakbremsen overhodet eksisterer.

Ettersom banen tørket opp økte jeg også farten litt, men jeg ble aldri skikkelig varm i trøya så så veldig fort gikk det ikke. Forrige gang prøvde jeg tipset til Dan i Storsvingen, brukte de 2 røde reklameskiltene som siktepunkter. Dette fungerte fint. Men idag fikk jeg et tips av Jonny/Chris om å bruke de 2 "veiene" som kommer inn fra høyre som siktepunkter og dette kjentes enda bedre.

Selve kjøringen var vel ikke det helt store idag, men det var vel heller ikke hovedpoenget. Bremsingen hadde jeg stort utbytte av, dette kan man aldri trene for mye på. Etterhvert skal vi trene brems i sving. Det har jeg aldri fått trent på, det er nok en større utfordring. Det blir spennende å se hvordan det går!