[Tilbake]

Andre erfaringer
Morten
Thomas 'ez' Lundquist
Claes Watndal
Tor Edvardsen

Bilder


Kai drar katten etter halen


Kai innhentes av Gunnar Kubberød

 

Rudskogen 10.08.98

Slik det fortonte seg for Kai Harrekilde-Petersen

Det var med litt blandede følelser jeg dro til Rudskogen. På den ene side var jeg sugen på å terpe mere kjøring etter intensivkurset på Anderstorp, på den andre side hadde jeg aldri vært der før, men jeg hadde hørt rikeligt med historier om dyktige folk som har kjørt ut i 'Slakteren' til å ha respekt for den svingen.

Vel opmøtt ble os ferske (dvs dem som ikke kjørte helsæson) delt inn i to grupper. Jeg og Erik S. ble plassert i gruppen for dem som hadde noen erfaring i å kjøre på bane. Erik H. repeterte teorien for os, og vi dro ut på en inspiseringsrunde.

Det første som slog meg var hvor liten og smal Rudskogen føltes i forhold til Anderstorp. Ikke at det var et problem, men svingerne er såpas korte at det stort sett bare er i storsvingen at man kan få den samme følelsen for å kjøre på gassen gjennem svingen. Ettervert som kvelden gikk og jeg blev kjendt med banen lykkes det meg å få denne gode følelsen i Slakteren og. Men Esserne mellem langstrekket og Slakteristrekket ble jeg aldri helt venner med.

I det andre passet, da jeg lå rett etter Erik merket jeg skrurrende fornemelse i høyre støvlen i storsvingen - støvlen skrapte nedi! Jeg fik plassert foten litt anderledes, og prøvde å legge ut kneet mere. Altsammen gjorde jeg så forsiktigt som jeg kunne, mens jeg tenkte på krasjen til Dan på Anderstorp: det ville være veldig dumt å krasje fordi jeg blev optatt av en støvel som såvitt touchet bakken.

Etter den oplevelse var jeg mere påpasselig med å sette foten rett på footpeg'en, samtidig med at jeg hengte mere ut. Nå skrubbet det ikke lenger. Etter noen runder med dette forsøkte jeg å gå tilbake til 'lean-with', for å jobbe på hvor langt over jeg kunne legge 'Katten. Som KAS beskrev, så er det lite lurt å forsøkte å prøve å få til to mål samtidig: få fothviler og knepuck nedi bakken.

Den kan faktisk legges ganske mye ned uten at noe tar i bakken - jeg fikk ikke tatt uskylden på hverken fothvilerne eller knepuckene. Jeg er redd for å legge sykkelen mere ned; bange for å ikke ha nok friksjon i dekkene.

Etter å ha kjørt to-tre pass med Erik som 'hønemor' hvor vi trente på kjende banen, men det lå hårdt an med å få en bra flyt (jeg hadde altid en annen rytme enn den som lå foran meg), spurte jeg Erik om jeg kunne få lov til å kjøre fritt. Det fikk jeg lov til, jeg skulle selvfølgelig være obs på forbikjøringerne.

Med de formaningerne i bakhoddet la jeg meg ut på siste passet. I en del runder lå jeg bak Anne-Marie (samboer? til Erik H.), og ettervert merket jeg at farten økte for hver runde - det var mest på slakteristrekket at jeg bemerket dette: i starten av passet lå jeg i rundt 8000 omdr/min rett før bremsingen mot Slakteren, og ettervert krøp turtallet op i 9000 - 9500 omdr/min i samme gir (vistnok 2dre gir). Dette var ikke fordi jeg dro mere på ut av svingen eller rågasset, men mere fordi at farten generelt sett økte utover passet.

Egentlig var det meningen min å øve på flyten, men jeg merket at "raser-instinktet" slo litt til: kan jeg henge på eller ta igjen den som kjører foran meg? Dette skjete på en kontrollert måte, ved å jobbe med svingerne, så det ikke ble noen villmannskjøring. Det var kun i forbikjøringer på langstrekken at 'Katten fikk full fôr. Jeg tror jeg rakk en enkelt gang å se rundt 170-180 km/t, innen ankeret ble kastet ut før svingen.

Akkurat den runden jeg fikk max notering på uret, ville jeg kjøre forbi Gunnar K. og hans "andeunger". Jeg feilbedømte farten hans i forhold til lengden på langstrekket: jeg måtte gasse mye mere/lengre og bremse mye senere i forhold til hva jeg hade gjort tidligere, på et ganske feil spor (jeg lå til høyre på banen ettersom Gunnar og andeungerne lå helt til venstre i det "korrekte" spor), så jeg måtte mere eller mindre "kaste" meg inn foran Gunnar før svingen.

Allerede innen jeg las meg inn i svingen forbannet jeg meg selv: dette var ikke noen snill forbikjøring. Det var desidert dumt. Etter passet gikk jeg og ga Gunnar en undskyldning, men han gliste og sa at han ikke hadde noe problem med den forbikjøringen, men det var fint at jeg selv var opmerksom på det: en som var helt fersk på bane hadde kansje ikke syns at forbikjøringen var helt så morsom.

Alt i alt var det veldig morsomt å kjøre på bane igjen: jeg fikk prøvd Rudskogen, og fikk pusset litt kjøreteknik av. Neste gang skal jeg prøve å jobbe litt mere strukturert og målrettet med neddlegget mit.

- Kai Harrekilde-Petersen, DoDRT#006