[Tilbake]

Andre erfaringer
Thomas Lundquist
Tor Edvardsen

Fotografier

["This is pure sex..."]
Beviset: slitte fotvilere

[Morten, Thomas og KAS]
DoDRT minus David

Rudskogen 25.05.98

Slik det fortonte seg for Morten

Denne gangen var øvelsen bevisst overstyring med gassen, i sving. Teorien er at det bør være en 40/60 vektfordeling mellom for- og bakhjulet i sving. Dette har jeg hørt begrunnet med at kontaktflaten til dekkene er fordelt sånn mellom fram og bakdekket. De fleste sykler har en vektfordeling på rundt 50/50. Man må da forskyve vekten bakover, slik at man får 10 % mer vekt på bakhjulet og 10 % mindre vekt på forhjulet enn sykkelen har når den har konstant fart. Dette kan man oppnå ved å gi litt gass gjennom svingen. Det er ikke snakk om stor aksellerasjon, men heller å bare gi på litt hele veien. Visstnok skulle dette svare omtrent til aksellerasjonen ved rundt 4000-6000 rpm på en vanlig 4-takter. Dette vil gi fronten noe mindre å jobbe med, noe som kan ha flere effekter.

For det første vil det senke sannsynligheten for at forhjulet slipper. Ved for stort gasspådrag vil det også heve sannsynligheten for at bakenden slipper, men dersom man får velge vil nok de fleste velge at det slipper bak. Det vil også hindre at fordemperen blir overarbeidet. Dersom det er mye vekt på fordemperen vil den føles stompete og ikke holde kontakten med underlaget like godt. Det vil også øke sjansen for forhjulsslipp. Dette kan man også merke ganske godt på stabiliteten i sykkelen. Dersom det er for tung foran og fronten blir stompete, begynner sykkelen å slingre mer på seg.

Selv om dette er viktig, tror jeg at det aller viktigste med denne øvelsen er å forstå hva som skjer dersom man slipper opp gassen i sving, nemlig det motsatte det man lærte på øvelsen. Forhjulet får for mye vekt på seg, og har ikke nok friksjon til å holde igjen. Dermed sklir forhjulet ut. Med i denne øvelsen var også at man skulle prøve å komme på gassen akkurat i øyeblikket etter at man har pushet litt på styret, men før man har fult nedlegg.

Jeg hadde også satt meg noen egne mål for dagen. Forrige gang hadde jeg endelig klart å skrape litt nedi engang med Apriliaen. Instruktøren mente at jeg kanskje kunne prøve å henge litt ut. Planen min var nå først å sitte helt oppreist på sykkelen, mens jeg kjørte rundt og ble vant til at det skrapte. Det er ingen grunn til å lære seg å skrape mens man henger. Det blir bare det samme i høyere hastighet, og det er det ingen vits i. Neste pass skulle jeg da begynne å henge ut, for å lære meg å skrape da også.

Så var det tid for kjøringen. Vi kom litt sent igang, og derfor bestemte man at man kjørte det først passet med sakte og raskt skiltgruppe sammen. Det var forsåvidt greit, for det første passet blir ofte en slags oppvarming. Riktig nok ble det veldig mange på banen samtidig, og en hel del førere med veldig forskjellig hastighet, men det gikk greit. Nå fikk jeg fint til å skrape nedi med fothvilerne. Det jeg gjorde feil sist, var at jeg var for stiv i armene. Når jeg ikke tenkte på det, så rettet armene mine seg ut. Apriliaen styrer selv uten at jeg hjelper til, så krapt at den nesten skraper. For å få den helt ned, må jeg imidlertid hjelpe litt til. Da er det helt nødvendig å ha løse armer.

For å sjekke det var det greit å prøve å vifte med albuene i svingene. Når jeg tenkte litt på dette, så skrapte det som bare det. Jeg fortsatte å øve på dette inn i det andre passet. Nå kunne jeg skrape i alle høyresvingene på banen, og også skrape gjennom hele langsvingen, uten at jeg ble stiv eller skremt. Det føles også mye lettere å forholde seg til nå som jeg vet hvor grensen er. Dette var en ting som jeg savnet fra å kjøre GSX, der man raskt kan oppdage det, fordi sykkelen skraper mye tidligere.

Det andre passet var nok det heftigste for min del. Jeg skrapte mye, for å bli kjent med følelsen. Senere prøvde jeg å bare nesten skrape, eller å skrape litt, for jeg tror det er minst like raskt. Jeg mister nok litt stabilitet av å skrape. Jeg fikk 2 bakhjulsslipp i dette passet. Først et midt i slaktern. Senere fikk jeg et i utgangen av s-ene. Begge gangene tror jeg det var fordi jeg satt litt urolig på sykkelen, samtidig som jeg la av litt på gassen. Sykkelen tok seg imidlertid fint inn igjen, sånn at det hele ble helt udramatisk. Jeg ble likevel litt småskeptisk til å kjøre særlig fortere.

Jeg fikk også skrapet potta litt - Bare en liten ripe. Muligens kan det ha skjedd under et av slippene. Faktisk klarte jeg nå også å lage en liten ripe i venstre fothviler i den midterste av S-ene. Pegen på fothvilern på høyre side slites veldig fort. Kula på peggen er nå halvveis slitt ned, og det er vel egentlig like greit. Jeg lurte på å skru den av, men det er vel en like naturlig utvikling å bare la den slites gradvis ned. Jeg må imidlertid passe på at ikke eksosen skraper, for da er det vel lett at sykkelen legger seg ned.

Igrunnen er det litt dumt at eksosanlegget sitter på høyre side på Apriliaen, siden det nesten bare er høyresvinger på Rudskogen. På Aprilia 125 sitter det på venstre side. De burde være en fordel. Men, uansett er det vel kanskje ikke så lenge igjen til kåpa tar nedi. Etter dette passet følte jeg igrunnen at jeg behersket å skrape, og at jeg nå var ferdig med det. Nå var det mer om å gjøre å ikke skrape.

I andre pass hadde de også sluppet innpå sakte og rask skiltgruppe på likt, til et 40-min pass (puh). Nå ble det imidlertid litt trangt syntes jeg. Problemet for meg med en 2-takt 250 er at alle kjører fra meg på rettstrekka og på de små rettstrekkene ut av noen av svingene. Jeg kommer da ikke forbi, selv om jeg kjører raskere i svingenen. Dermed må jeg ligge bak i svingene rundt hele banen, selv om sykkelen har noe høyere svinghastighet enn de andre syklene. Det som imidlertid er lett er å bremse seg forbi før svingene. Og da er det ikke snakk om å kaste seg inn. Det er mere sånn at det er 50m til svingen, og jeg trenger 10m. Det vil altså si at jeg er helt avslappet når jeg kjører forbi, og ikke at jeg lurer på om jeg vil kunne klare svingen.

Det som er problemet er at man ikke skal skremme de som blir forbikjørt. Og hvor mye som skal til for å skremme folk, det er det vanskelig å vurdere. I pausen fikk jeg høre av instruktørenen at noen, deriblant meg, hadde begynt å foreta en del forbikjøringer som var i friskeste laget. Han mente at det ikke var meningen at noen skulle bli skremt, og at det kanskje var lurt om jeg enten var litt mere forsiktig, eller kjørte med RR-gruppa. Det er jo en grei tilbakemelding å få. Nå vet jeg omtrent hva som oppleves som ubehagelig.

Instruktøren mente også at jeg kanskje nå hadde nok fart til å prøve meg ut en tur i RR-gruppa, også for å se hvordan de kjørte der. Vi fant imidlertid ut at jeg skulle drøye det litt. For det første fordi jeg gjerne ikke ville ha flere hjulslipp den dagen. For det andre fordi vi fant ut at jeg heller skulle ta å lære meg å henge litt inn. Da må man jo nødvendigvis senke farten litt til å begynne med, for å bli vant til det.

Trening på å henge inn var altså det jeg brukte 3. og 4. pass på. Nå var også den sakte og den raske skiltgruppa delt, så nå ble det mye mere plass på banen. I det tredje passet hadde jeg faktisk ingen andre sykler foran meg. I det 4. passet bare et par, og disse bare slapp meg forbi på sletta. Kjempedeilig. Nå kunne jeg bare konsentrere meg om selve kjøringen. Det gikk overraskende lett å bli vant til å legge seg inn. Jeg legger bare baken litt inn, og tar ikke kneet så mye ut. Jeg har nemlig ikke knepucker på dressen. Dette mente instruktøren at jeg burde få tak i og sy på, så jeg prøver nok på det til neste gang. Visstnok skal det gi en bra effekt, fordi man da vet nøyaktig hvor man er. Jeg lener meg heller ikke så langt ut foreløpig. Jeg satser på å ta det gradvis.

Jeg tror det er bedre å føle at sykkelen er stabil, enn å henge lengst mulig ut. Men, jeg la merke til at det føltes behagelig å legge seg lenger og lenger ut. Særlig i storsvingen eksperimenterte jeg med å flytte meg litt lenger inn i selve svingen, for å se hva det hadde å si for bakkeklaringen. Etterhvert da prøvde jeg også å stå så mye som mulig på den ytre fothvileren, for ikke å få problemer når den indre klapper litt opp. Det funket alt i alt ganske bra - Jeg trenger bare litt mer trening. Dagen etter merket jeg også at jeg for første gang var blitt skikkelig støl av å kjøre motorsykkel. Og da snakker jeg støl som i at det er passelig ubehagelig å gå ned trapper. Siden jeg spiller squash 3 ganger i uka i, så var jeg rimelig overrasket over akkurat det. Det burde være omtrent de samme muskelgruppene som brukes.

Jeg lurer på om jeg kanskje skal be instruktøren på det stedet der jeg sporadisk går innom og løfter litt jern, om han kan finne på en øvelse som får opp styrken i de musklene. Jeg tror det må bli en øvelse på statisk styrke. Det som skjer er vel egentlig bare at jeg i 20 min sitter med føttene 10cm under baken, og flytter baken fra side til side. Jeg merket ikke noe under selve kjøringen, men det kan kanskje bli et problem under kjøringen i Sverige der vi skal kjøre 4 hele dager på rad.

Gunnar (sjefsinstruktør) hadde ligget etter meg, og sa at jeg kanskje kunne kjøre et litt annet spor i noen av svingene. Jeg går nok inn ganske sent i svingen, noe som betyr at jeg kommer ut ganske tidlig, og dermed kan gi på mer ut av svingen. Ulempen med det er at selve svinghastigheten blir lavere, selv om man får bedre drag ut. Gunnar mente at jeg, med en lett sykkel med beskjedent med hester, kanskje kunne gå inn litt før med noe høyere svinghastighet. Jeg får jo uansett ikke gitt på så mye som de større syklene ut av svingen. Dette blir vel også noe jeg kan forsøke på til neste gang. Jeg er imidlertid litt skeptisk foreløpig, siden det at jeg kommer tidlig ut av svingen, gjør at jeg får en sikkerhetsmargin i forhold til å legge meg for tidlig inn i svingen. Foreløpig har jeg enda ikke vært i nærheten av å føle at jeg gikk for fort inn i noen svinger på 3 kvelder på Rudskogen, så jeg har vel en del å gå på.

Når man kjører i skiltgruppa på Wobble er det ikke meningen at man skal ligge å file rundetider. Meningen er at man skal jobbe med ting ved kjøringen sin. Dersom man vil kjøre rundetider, så skal man heller kjøre med RR-gjengen. Det følger jeg forsåvidt helt. Men, jeg synes det kan være artig å sjekke et par runder for å se om man har hatt noen utvikling fra forrige gang. Helt på slutten av dagen hadde jeg banen ganske så for meg selv. De andre lå samlet på andre siden av banen. Da tok jeg og prøvde laptimeren i 3 runder. Jeg klokket nå 1:12.5, forsatt uten å ta noen sjanser eller å presse for å få bra tid. Jeg kjørte altså 4 sek. fortere enn forrige gang, etter å ha begynt å lene meg inn, og å ha justert opp svinghastigheten sånn at det såvidt skraper innimellom. Det var faktisk en del større forskjell enn det føltes ut som. Det er fortsatt mye å hente på sporvalg. Jeg bremser også rimelig tidlig, for å få litt flyt. Også nedleggshastigheten kan sikkert lett økes ganske mye, når jeg bare får litt mer følelse for hva som er "for mye". Men, jeg satser på å ta det gradvis uten å presse meg selv.

Vel - Lekse til neste gang er å kjøpe seg noen kneklosser, for så å lære seg å bruke dem. Dersom jeg klarer det på et par pass kan det jo også hende at jeg prøver meg et par pass med RR-gruppa, bare for å se hvordan det går for seg der. Etter det jeg så av dem i går, så var det ganske stor spredning i hastighet der også. Noen kjører veldig fort, mens noen er litt mer ferske. Det mest positive var at det virket som om de ikke hadde så ville forbikjøringer som jeg hadde trodd. Det kan kanskje virke som om RR-gruppa på Wobble kan være en slags mellomting mellom skiltgruppa på Wobble og RR-treningene på Rudskogen på Onsdager. Jeg regner uansett med å gå tilbake til skiltgruppa etter en evetuell testrunde. RR-gruppa er vel mer for å kjøre så fort som mulig. I skiltgruppa tror jeg det er lettere å ta seg tid til å lære nye ting uten å bli stresset. Og, jeg tror fortsatt at det er en del igjen å lære. Men, det kunne jo vært artig å se hvilke sporvalg og teknikker RR-gruppa bruker. Uansett tror jeg min eventuelle testkjøring i RR-gruppa må bli neste gang. Deretter er det nemlig bare en gang igjen før vi skal til Sverige. Etter den gangen skal jeg på mc-ferie 5 dager etter, så da vet jeg nesten ikke om jeg tør kjøre i det hele tatt.

Fortsatt virket treningen på Rudskogen utrolig beroligende i forhold til veikjøring. Jeg var igjen fult fornøyd med å ligge og kruse på vei hjem til senga. Det som er litt mystisk er at selv etter en hel kveld med fothvilerskrap, så synes jeg fortsatt at det er like gøy å ligge med halvt nedlegg i en slak sving på landeveien.

- Morten , DoDRT#001