[Tilbake]

Andre erfaringer
David E. Reksten

Rudskogen 27.04.98

Slik det fortonte seg for Morten

Så var tiden kommet for DoDRT sin første trening på Rudskogen. Etter å ha kjørt i regnvær hele dagen før på banen oppe på Våler, hadde jeg ikke mye håp om at vi skulle få noe særlig utbytte av denne kvelden heller. Vi var imidlertid svært heldige. Det begynnte først å regne rett etter at vi var ferdige med det siste passet på banen. Riktignok var det noen smådrypp underveis, men banen var rimelig tørr hele tiden. Hele DoDRT var møtt opp, dvs. KAS, Thomas, David og meg. Av de oppmøtte til kurset kunne vi se at ca. halvparten kjørte Ducati, og at det bare var 2-3 som hadde rekkefirer. Dersom man skal være original nå, så er det helt klart bare å kjøpe seg en ZXR eller en GSXR.

Først skulle vi deles inn i grupper. Det i seg selv var ganske interessant rent psykologisk. Det er 3 grupper. Gruppe 3 er for RR-førere, der det kjøres med skiltløse sykler og førerne har lisens. Gruppe 1 og 2 er for sykler med skilt. Gruppe 1 er for de som vil ta det litt rolig, og Gruppe 2 er for de som har lyst til å kjøre litt fortere. KAS mente selvfølgelig at vi var noen råskinn, sånn av vi måtte melde oss på i den raske gruppe. Thomas og David meldte seg likevel på i den sakte gruppa, mens jeg lot meg overbevise av KAS om at vi er uhyggelig raske.

Vi begynnte imidlertid å lure på om vi ikke hadde overvurdert oss selv da vi så at 20 av de 25 oppmøtte kjørte ut i den rolige gruppen. Tilbake var det bare 5. Av disse hadde 2 kjørt med Wobble før, og en hadde tatt debutanten dagen før. Også var det oss to med overdreven selvtillit. Selve kjøringen den første dagen ble ikke inspirert nok til at vi kunne konstatere om vi hadde valgt feil gruppe. Alle kjørte på rekke og rad etter instruktøren. Men, jeg la ihvertfall merke til at ingen av de andre forsvant en meter fra speilet mitt, da jeg og KAS lå først etter instruktøren. Uansett kan man alltids bytte etterhvert, og antagelig er det vel noen av de 20 i gruppe 1 som bytter til gruppe 2 neste gang. Denne gangen fikk vi i det minste god plass på banen.

Dagen skulle brukes til å lære ut og innkjøring i depoet, og på øvelser på pushteknikk. Første 20 min. passet gikk ut på å kjøre ut og inn i depoet noen ganger, og på å kjøre etter instruktøren for å bli litt kjent med banen. Dette første passet var vel her tempoet ble høyest. Ikke veldig fort, men likevel fort nok på en ukjent bane og med tanke på at det er tidlig i sesongen. I depotsvingen mente jeg å ha fått et lite slipp på forhjulet. Da jeg sa det til instruktøren gikk han bort og så på dekket mitt. Han sa at han hadde samme sykkel selv (han kjørte Monster denne kvelden) og at han hadde veltet 3 ganger på grunn av de dekkene. Det virker som om dekket er alt for hardt for den lette sykkelen. Han anbefalte at jeg tok det rolig resten av dagen, og byttet dekk før neste gang, selv om de dekkene jeg har ikke er utslitt enda (etter 520 mil).

Dekk av typen Metzler Z1 racing ble anbefalt, og jeg tror nok at det er det jeg kommer til å velge. Man kan kanskje si at jeg ikke var en veldig vanskelig kunde å selge disse argumentene til. Vistnok er det flere som mener at jeg kan få noen mil ut av dem siden både sykkelen og jeg (vel) er rimelig lette. Vi får se. En annet bidrag til det lille forhjulsslippet kan være at dette er en av 2 venstresvinger på banen. [Er det ikke 3, da? -David]

Etter passene kunne vi kjenne at det var en markert forskjell mellom varmen på de forskjellige sidene av dekket. Høyresiden var markert varmere, og vi kunne derfor få et noe bedre feste i høyresvinger. Etter mine opplevelser med dekkene oppe på Vålerbanen dagen før, var det befriende at noen kunne bekrefte mine mistanker om at disse dekkene er veldig glatte for denne sykkelen. Forhåpentligvis vil jeg føle meg tryggere på dekk som jeg stoler på.

Så var det tre 20 min. pass med øvelse på pushteknikk. Pushteknikk går ut på at man presser fram styreholken på den siden man vil svinge til. Dette er også populært omtalt som kontrastyring, fordi man da skyver styret motsatt vei av den man vil svinge. Øvelsen var på langsida, der det ble utplassert flere porter der man skulle forsøke å styre mellom disse ved hjelp av pushteknikk. Jeg oppfattet dette først som at det var om å gjøre å legge ned sykkelen så fort som mulig, noe som muligens var en missforståelse. Jeg ble ihvertfall fortalt at jeg burde prøve å legge ned litt forsiktigere med mere flyt, fordi det så ut som om det var en fare for at forhjulet kunne slippe på den kalde banen.

Jeg tror heller ikke at denne øvelsen var like nyttig for 250'en som for de større syklene. Sykkelen er nemlig såpass lettstyrt at det ikke er så mye som skal til for å få den over i så lav hastighet. På veien hjemover prøvde jeg ut tilsvarende teknikk i 100, med å trykke fram styret, og å skyve fra med motsatt fot, og da skjønte jeg bedre at det var et poeng å tråkke fra med foten. I det minste så fikk jeg med meg at hastigheten av nedbrekket ikke er det eneste viktige. Det må også skje med en jevn bevegelse. Jeg mente også å merke at turtallet økte når jeg la meg over, noe som jeg aldri hadde lagt merke til før. Dette skal i følge teorien komme av at dekket har mindre rulleomkrets på siden. Gunnar (Kubberød) spurte da om jeg muligens kunne ha gitt litt gass samtidig som jeg pushet.

Dette er vistnok noe som ofte skjer. Etter å ha tenkt litt på dette, og prøvd å ikke bevege gassen da jeg pushet kom jeg fram til at han nok kunne ha rett. Men, det er litt vanskelig å si, fordi jeg nok pushet forsiktigere når jeg konsentrerte meg om å ikke bevege gassen. Jeg lurer fortsatt på dette, men det kommer jeg sikkert til å finne ut av etter flere treninger.

Gunnar fortalte oss på forhånd at det var lett å bli anspent, og stivne mellom skulderbladene. Han mente at vi burde prøve å puste dypt noen ganger, og slappe av. Da jeg etter noen runder kjente en begynnende stivhet mellom skuldrene måtte jeg bare smile inne i hjelmen, før jeg begynnte å prøve å slappe av. Igrunnen rart, for jeg følte meg ikke særlig anspent eller stresset ellers.

En annen ting jeg la merke til var at jeg ofte ble sittende og lene meg på styret med stive armer. Dette gjør at det blir vanskelig å styre, noe jeg forsåvidt viste fra før fra landeveien. Likevel glemte jeg det igjen og igjen. Antagelig vil det bli en vane dersom jeg minner meg selv på det ofte nok. Problemet er jo at jeg da må holde meg oppe på sykkelen ved å klemme bena rundt tanken. Dette burde gå fint på bane, der man kjører korte avstander om gangen, men på veien er jeg helt avhengig av å kunne lene meg på styret når jeg kjører transportetapper. Dette vil kanskje gjøre at jeg får en vane som er vond å legge vekk når jeg er på bane. Testen på om armene er ledige nok, er rett og slett å prøve å vifte med albuene i svingene. Går det er man ledig nok.

Mellom øvelsene på rettstrekka kjørte vi resten av banen rundt. Dette var igrunne ganske ok, siden vi da fikk ca. 5 sek. mellomrom mellom hverandre. Det er da lettere å ikke bare legge seg i personene forran sitt tempo, eller å bli opptatt av han bak. Isteden kunne jeg konsentrere meg fullt ut om hvordan pushteknikken kan brukes. Særlig i den andre svingen i S'ene var dette interresant, fordi man her går fra fullt nedlegg på venstre side til fullt nedlegg på høyre side ganske raskt.

Gunnar fortalte oss også at det ikke var så rart om de på Ducati hadde litt problemer med å legge sykkelen fort ned. Han påstod nemlig at ingen noengang har kjørt en Ducati fort i krappe svinger, og mente at deres Japanske søstre ville frese forbi dem der. Det stemmer igrunnen ganske bra med den følelsen jeg satt igjen med etter at jeg prøvde en 748 i fjor høst. Men, vistnok skulle de ha tilsvarende fordel i lange svinger, så 916 - menneskene fikk ordre om å glede seg til banene i Sverige som vistnok har mye større fart.

Disse banene bør nok ikke vi på 250 glede oss til. Rudskogen virker perfekt for 250'er med sine krappe svinger med lite rettstrekk. Til min store tilfredstillelse fortalte en av instruktørene i 20 min. alle om hvor mye bedre det var å kjøre 250 på Rudskogen. Han mente riktignok at det tok ham en sesong å legge om kjørestilen, men at det var mye råere når han fikk det til. Jeg har nok foreløpig på følelsen av at det kan være ganske vanskelig å få sykkelen til å går fort på banen. Det er mye lettere å trille sakte gjennom svingen på lavt turtall, for så å buldre på ut med masse bunndrag. F.eks var det veldig få ganger at jeg klarte å komme meg raskt gjennom slakteren. Denne svingen må jeg ta i 2. gir, og så fort som jeg tør å kjøre nå, så har jeg ca. 6-8 K omdreiniger når jeg kommer ut av svingen. Dersom jeg kommer lenger ned, så mister jeg lett 30 m. til 1000-kubikkerne forran. Jeg må altså rett og slett holde høyere fart igjennom svingen for å holde turtallet oppe. Jeg lurer også på om jeg ikke må tangere innersvingen noe tidligere enn 4-takterne, siden jeg ikke har like mye å gi på ut av svingen, og må holde tilsvarende høyere svinghastighet. Men, dette vil jeg forhåpentligvis lære om etterhvert.

Da vi stoppet etter siste passet begynnte det akkurat å regne ordenlig. Det var jo synd for han ene i RR-gruppa som trynte i depotsvingen på første runden med regn. Utenom ham var det ingen velt denne dagen, i det minste såvidt jeg kunne se. Og RR-førerne regner vel med sånt? I det minste så jeg at han var oppe med en gang, så han skadet seg nok ikke. Depotsvingen er den langsomste svingen på banen, så det går vel som oftest bra der.

Etter 80 min. og 10 mil på banen følte jeg meg rimelig fornøyd, og oppdaget til min store tilfredstillelse at jeg ikke hadde noe behov for å kjøre fort på de fine svingete veiene bort fra banen. Så gjenstår det bare å se hvor lenge medisinen varer.

Gøy var det uansett.

- Morten , DoDRT#001