[Tilbake]

Andre erfaringer
Gunnar Horrigmo

Rudskogen 29.06.98

Slik det fortonte seg for David E. Reksten

Så var det tid for siste Wobble-trening før fellesferien. De teoretiske øvelsene var avsluttet, nå var det mengdetrening for å få flyt på kjøringen. Denne gangen hadde jeg kvittet meg med min klumpete gamle Gore-Tex drakt og investert i IXS Barracuda skinndress. Knepucker var behørig montert og påfallende ubrukte. Enn så lenge.

Dagen i forveien hadde det høljregnet så det var med spenning vi kjørte utover mellom store, regntunge skyer og små flekker med blå himmel. Heldigvis holdt været seg tørt hele kvelden og banen var tørr og fin. De som ønsket det kunne få gjenta siste gangs øvelse, nemlig å kjøre bak en av instruktørene for å se på alternative sporvalg. Jeg hengte meg på Gunnar Kubberød og oppdaget (til min store overraskelse) at sporet hans var nærmest identisk med mitt. Rudskogen er jo kjent for at det finnes så mange måter å angripe banen på - det finnes ingen fasit på sporvalg her.

Jeg har hittil trodd at jeg hastighetsforskjellen mellom meg og instruktørene til en viss grad kunne forklares med at jeg kjørte et mindre effektivt spor enn dem. I ettertid tror jeg heller det kan tilskrives min forsiktighet og manglende rutine; jeg er fremdeles rimelig nervøs for å legge den fine, nye sykkelen min i grøfta. Rutine kommer etterhvert, forsiktigheten forblir, er jeg redd.

Etterhvert har jeg fått mer trening i å henge ut i svingene og denne dagen øvde jeg meg spesielt på å få flyt i vektforskyvningen i svingene. Det er svært lett (i alle fall på en så lett sykkel som RS-en) for at vektforskyvningen forstyrrer stabiliteten hvis du er litt ujevn eller brå i bevegelsene. Jeg prøvde å strekke kneet så langt ut jeg kunne i svingene for å ta rotta på de (alt for) nye knepuckene mine, men oppdaget at det var mye lengre ned enn jeg først hadde trodd.

Forøvrig synes jeg at nedleggsvinkelen føles større med heng enn når man sitter rett opp og ned på setet. Det føles også som om man kjører fortere og dette i kombinasjon gjorde at jeg hadde litt tungt for å kjøre fort nok til å skrape knepuckene de første rundene. I andre passet derimot hadde jeg vent meg tilstrekkelig til tanken om å skrape og plutselig kjente jeg en liten vibrasjon i høyre kne i slutten av langsvingen.

Etter at jeg først hadde skrapt kneet én gang gikk det nedi titt og ofte - publikum (bl.a. Gunnar) mente de utmerket kunne høre klossene mine som skrapte helt fra depotet - IXS klosser lyder visstnok litt mer enn de fleste andre merker, uvisst hvorfor.

Mellom passene snakket jeg litt med Erik (en annen instruktør) om sporvalg. Enden ble at han lå bak meg et par runder hvorpå han kjørte forbi meg og viste meg sporet sitt. Uhyre interessant, i og med at han hadde helt andre løsninger på noen ruglete partier i inngangen til S-ene enn hva jeg hadde funnet. Jeg kjørte sporet hans noen runder men følte at sporet til Gunnar Kubberød falt litt mer naturlig for meg. Det er tydelig at dette må undersøkes nærmere.

På slutten av andre pass fikk jeg et meget godt tilbud i S-kombinasjonen, noe jeg tror skyldtes manglende konsentrasjon og en krampe jeg fikk i høyrebenet. Heldigvis klarte jeg å redde meg unna en tur ut i geografien men svingen var totalt ødelagt. Heldigvis var han som kjørte bak meg oppmerksom og hensynsfull slik at det ikke oppstod noen farlig situasjon. Tydeligvis spenner jeg lårmuskulaturen ved heng for mye slik at jeg etterhvert får krampe. Dette må jeg jobbe mer med, og de påfølgende rundene prøvde jeg bevisst å slappe mer av.

En annen effekt ved å bevisst slappe av i muskulaturen var at det ble merkbart lettere å få flyt i kjøringen. Mot siste passet satt jeg og storkoste meg på sykkelen og følte at alt var helt topp. Vanligvis sitter jeg litt anspent og veldig konsentrert men nå følte jeg at jeg til en viss grad kunne flyte på kunnskapen om banen og konsentrere meg mer om detaljene i kjøringen. På en måte minte det meg litt om da jeg lærte touch (!) på skolen: først klimpret vi én og én bokstav med en liten tankepause i mellom. Plutselig en dag var det noe som løsnet og man skrev et helt ord uten å måtte "stave" det ned på papiret. Deretter skrev man flytende uten å tenke på annet enn innholdet - tastaturet og jeg var blitt "ett".

Jeg inbiller meg at jeg nå er på det stadiet hvor jeg i et heldig øyeblikk plutselig får til noen korte ord innimellom. Altså der hvor svingene av og til kommer uten at jeg må bruke absolutt all konsentrasjon for å holde meg på veien. Om touch-analogien min holder stikk vet jeg hva som må til for å komme til neste nivå: øvelse, øvelse og øvelse.

Nå er det ikke flere øvelser på Rudskogen på denne siden av ferien, neste uke skal vi til til Karslkoga. Jeg gleder meg enormt.

- David E. Reksten, DoDRT#004