[Tilbake]

Andre erfaringer
Morten's erfaringer

Rudskogen 31.08.98

Slik det fortonte seg for Kai Harrekilde-Petersen

Denne kvelden hadde jeg et spesifikt mål: nå skulle uskylden på knepuckerne tas. Kontrollert, selvfølgelig. Gunnar sin præstasjon på Anderstorp hadde jeg ikke lyst på å gjenta. Den høyre knepucken var målet, ettersom der er vesentligt flere høyresvinger enn venstresvinger på Rudskogen.

Storsvingen er en såpass lang høyresving, at den er en fornuftig sving å forsøke å få kneskrap. Det var ganske kaldt denne kvelden, så vi blev opfordret til å ta den med ro. Jeg og en tre - fire andre (deriblant Morten Becker-Eriksen) fikk lov å kjørte fritt i Skilt-1 gruppa av Gunnar, da der igjen denne kvelden var en del nye ansikter (det går for fort i skilt-2 for min smak; spesielt når jeg skal drive å øve på svingteknikken).

I motsetning til forrige kveld, sørget jeg for å konsentrere meg om svingerne denne kvelden: bare daffe ned langstrekken i samme fart som jeg hadde ut av svingen, 100-110km/t. I første pass var jeg rimeligt forsiktig, dels på grund av det kalde været og den kalde banen, men også fordi jeg selv var stiv og kald etter å ha kjørt i halvannen time fra Oslo. Etter passet kunne jeg konstatere at dekkene faktisk blev skikkeligt varme, og min egen stivhet var forsvunnet og.

I pass to begyndte jeg så å prøve å finde en kombinasjon av sitte/kjørestilling, neddbrek og utstikking av kne som gav kneskrap. Mye mas, men neida, kneet ville ikke nedi. Ettervert begyndte jeg å innse at det kunne være at jeg likevel ikke fikk (kontrollert) kneskrap denne kvelden heller. Jeg frustet over sittestilling, sporvalg og mye annet.

Utover dette passet forsvant skyerne, og solen begyndte å varme opp såvel deltakere som banen (noe som var svært tiltrengt).

I tredje passet skete det så: jeg fik kneskrap i storsvingen - Yes! det føltes bare bra, og plutselig føltes sittestilling og alt det annet riktig. Jeg skylder nok en undskylding til en av de andre som kjørte fritt: jeg lå bak han i starten av storsvingen, og da jeg hadde en del mere fart og nedbrekk en han, kom jeg ganske tett på han i utgangen av svingen: jeg lå noe lenger ut enn han, og da han dro helt ut til kanten banen på slutten av svingen måtte jeg gi på en god del for å smutte foran han. Close, litt for close. Beklager.

På samme runde greide jeg å dra pegfeeleren endi i slaktern. Kneskrapen i storsvingen hadde føltes myk og rask, men kronsj-lyden fra pegfeeleren føltes ikke myk eller rask ut. Jeg ble noe overrasket over at det var pegfeeleren og ikke kneet som tok bakken der, men heldigvis skvat jeg ikke.

Nå da uskylden på knepucken var tatt og jeg hadde en følelse av *hvor* langt ned jeg kunne legge sykkelen og *hvor* fort jeg kunne kjøre i svingene uten problemer, gikk svingtempoet en del opp. I svingen etter rettstrekken (og før esserne) var jeg ganske tett på inntil flere ganger, men det blev ved den ene kneskrapen.

Desverre blev passet stoppet da en herre på en K1200RS kjørte av i slaktern og måtte hentes av ambulansen. Sykkelen hans lå helt inne ved innerkanten, sirka 15 meter etter selve svingen, og han selv lå på tvers av banen, med hovedet mot inner'n. Ut fra dette virker det på meg som han hadde fået bakhjulssladd, slået av gassen i panik (feil!), og highsidet. Føreren ble kjørt på sykehus og innlagt for observasjon for hjernerystelse natten over. Sykkelen så umiddelbart ut til å bare ha plastskader.

Det noe stygge uheldet satte preg på resten av kvelden. Siste pass ble kjørt etter solen var gået ned, noe som gjorde at banen ble veldig kald styggfort. Så her var det ikke noe med å forsøke å få kneskrap igjen. Til sidst var det bare å kjøre hjem mot Oslo med Skt. Gerbings som beskytter og et glis om munnen.

- Kai Harrekilde-Petersen, DoDRT#006