DoD Racing Team

-

-

DoD Racing Team

Skapelseshistorien

Av gründer DoDRT#001 - Morten - våren 1998

Banekjøring hadde aldri vært noe for meg. Jeg hadde kjørt MC i flere år, men hadde aldri slått til på de forslagene jeg hadde fått om å være med på bane. For det første var jeg vel ikke overbevist om at det ville være nevneverdig morsommere enn en tur på landeveien. Dyrt var det også. Dessuten kjørte jeg i 6 år en gammel Suzuki GSX 1100 EF som jeg var redd for skulle bli utslitt av banekjøring. Selve sykkeltypen passet vel heller ikke så godt inn på bane, mente jeg. Våren 97 kom jeg meg likevel på bane 2 ganger i forbindelse med sikkerhetskurs i 2 MC-klubber. Først var jeg en tur på Rudskogen med MCEK, og deretter fikk jeg noen timer på Vålerbanen med NAF MC Oslo. Etter disse turene gikk det plutselig opp for meg hva jeg hadde gått glipp av. Dette var stor moro.  Jeg var likevel fortsatt skeptisk til hvor mange runder en 13 år gammel sykkel ville holde.

Det var klart at jeg ikke kunne kjøre jevnlig på bane med en så gammel sykkel. Kombinert med ny jappetid og muligheter for billig lån ble det derfor til at jeg fikk handlet inn en ny sykkel. Valget falt på en Aprilia RS250. Selv om det kan virke sånn hadde faktisk ikke det valget så mye med ønsket om banekjøring å gjøre. Jeg kunne likegjerne kjørt en CBR, ZXR, VTR, XX eller en Mantra på bane for den saks skyld. Jeg lurte til og med på å kjøpe en Intruder 1400. Valget falt på RS’en fordi den, etter min mening, fremstod som usedvanlig pen, billig og med gode kjøreegenskaper. Jeg har vel kanskje alltid hatt en liten 2-Takts nisse boende i meg også. De første syklene jeg hadde var 2-taktssykler, en KH100 og en GT380. Etter 6 år på en stor 4-Takt følte jeg nå på en måte at jeg var «hjemme igjen».

De par siste årene har jeg også følt at noen av søndagsturene har blitt litt for inspirerte. Det har aldri vært snakk om direkte grisekjøring, men risikomomentet var nok voksende. Det er også urovekkende mange av de jeg kjenner som kjører sykkel, som etterhvert har veltet. For de fleste har det riktignok gått mer eller mindre bra, men faren er likevel til stede. Selv om det selvfølgelig er utenkelig at noe skal skje med akkurat meg, begynte jeg å lure på om det ikke ville være tryggere å flytte den største kosen til et sted der det ikke er grus og olje i veien, der det ikke er motgående biler, og der det ikke er trær og fjellvegger like ved veien. Teorien er at jeg da skal kunne kjøre med større marginer på veien, dersom jeg har fått rast fra meg på bane.  Det er ikke så mange som tror på at det kommer til å funke, men vi får se.

Nå som jeg hadde en sykkel som passet for formålet, var spørsmålet hvordan jeg skulle få kommet meg på bane, og ikke minst hvordan jeg skulle kunne lære meg de teknikkene som gjelder ved banekjøring. Selv etter mange år på veien, regner jeg meg som nybegynner når det kommer til banekjøring, og da kan det være greit å kunne kikke litt på folk som er mer erfarne. Gjennom forskjellige kilder fikk jeg høre om at Wobble MC arrangerer kurs i kjøreteknikker for vei og bane, for vanlige gatemotorsyklister. Ved et søk på nettet fant jeg en artikkel i MC Bladet, der opplegget var beskrevet. Etter en telefon til Gunnar Kobberød, fikk jeg så tilsendt informasjon om kurset i 98.

Kurset så meget bra ut, så jeg meldte meg på med en gang. Den verdensomspennende MC-organisasjonen  DoD hadde dermed fått sin egen racingklubb, DoDRT.

- Morten